Nå er det to uker siden Ecotrail gikk av stabelen, fortsatt er jeg i flytsonen og full av energi. Jeg hadde tre ulike formål med å legge ut på turen: Fullføre innen tidsfristen, forbedre løpeteknikken, og bringe meg selv i flyt og synk med den universelle energien. Løping er for meg en fysisk, mental og sjelelig aktivitet, som bringer meg nærmere meg selv som en del av en større helhet. Ecotrail Oslo 2016 80 km ble for meg en fantastisk og komplett opplevelse.

 
Foto: Sportograf

Foto: Sportograf

 

Selv om jeg elsker å løpe, er jeg ingen rask løper. Jeg kan løpe en mil på under 50 minutter så vidt det er, og jobber fortsatt med å komme under 20 min på 5 km. Men det er i bunn og grunn ikke det viktigste for meg. Langt viktigere er det å være ute å løpe, enten det er kort eller langt, raskt eller rolig, jevn fart eller intervaller, stier eller asfalt, flatt eller med stigninger. Min kjære Kristine og jeg er morgenløpere, både fordi all logistikk rundt treningstidspunkt er så mye enklere enn ellers i døgnet, men mest fordi det er da man lettest kan finne ro og balanse og komme i ett med omgivelsene, når man har hele verden for seg selv. Lyder og lukter er helt annerledes i morgentimene enn i resten av døgnet. Vi foretrekker å være i omgivelser som vann, fjell, skog og mark. Men også byløping tidlig om morgenen kan være spennende, og er en god mulighet til raskt å orientere seg på nye steder.

 
2016-06-03 05.48.41.jpg
 

Så jeg gledet meg veldig til Ecotrail Oslo og muligheten til å få en skikkelig langtur. Siden oppkjøringen etter at jeg meldte meg på i oktober var alt annet enn det jeg hadde sett for meg, og langt fra optimal, hadde jeg ingen ambisjoner i forhold til hvilken tid jeg skulle komme i mål på annet enn at jeg skulle klare det innen tidsfristen. Men jeg hadde en formening om at dersom jeg skulle bruke mer enn ti timer, så har nok turen kostet litt mer enn jeg skulle ønske. Jeg var innstilt på å finne flytsonen, men også på å ta en tur i kjelleren, gå i oppløsning og i tusen biter, for så å samle bitene, bygge meg opp igjen og ha kommet et stort skritt nærmere meg selv.

 
 

Startområdet i Vaterlandsparken er et eneste feelgood-scenario. Så mange blide og glade mennesker er det lenge siden jeg har sett, så mye løpeglede samlet på ett sted. Jeg visste jo på forhånd at det var 3-400 som skulle løpe 80km-distansen, men blir likevel litt satt ut idet jeg runder hjørnet og ser folkemengden. Jeg er jo bare vant til å løpe sammen med min kjære blant fugler og rådyr tidlig om morgenen. Det går imidlertid fort over, jeg leverer bagen med skiftetøy til noen hyggelige funksjonærer, og så bare er jeg, finner roen i å se på og være sammen med alle som er ute for å løpe langt, i kanskje samme ærend som meg. Jeg treffer på en svært blid Thomas Stordalen som gir meg ekstra motivasjon og kraft i gjennomføringsevnen, han er en inspirator jeg følger på Insta og som i likhet med meg på kort tid har beveget seg fra sofaen til ultraløp. Det virker som om de fleste er mer opptatt av å dele tilstedeværelsen enn av at starten straks skal gå, og når Tomas Pinås sender oss avgårde er det en jublende folkemengde som bølger motstrøms oppover langs Akerselven. Snakk om løpeglede! Den opplevelsen er i seg selv god nok grunn til å melde seg på 80 km distansen.

 
 

Konkurranseinstinktet våkner plutselig, fristelsen til å fortsette å løpe med mengden blir sterkere og sterkere. Litt rart er det jo å skulle gi seg med løpingen allerede etter tre minutter. På grunn av manglende treningsgrunnlag har jeg lagt en strategi etter Jeff Galloways løpe-gå-løpe-metodikk, noe som innebærer at jeg i 80 km skal kjøre intervaller med 3 minutter løping og 30 sekunder gange. Jeg sender konkurranseinstinktet på hodet ut i Akerselven. Jeg aner null og niks om hva mine trivelige medløpere har av grunnlag for å gjennomføre 80 km, det jeg vet er hva slags grunnlag jeg har. Det er mitt løp, jeg mot meg, senest ved midnatt skal jeg være i mål. Så etter 5 minutters løping slår jeg over i rask gange, setter på intervalltimeren på klokken, og følger den planlagte løpsstrategien frem til målstreken.

 
 

Omgivelsene langs Akerselven er varierte men stort sett veldig idylliske, vi løper i en grønn oase som strekker seg tvers gjennom hele byen opp til Maridalsvannet. Det er lett i finne sin egen ro med å ta inn energien fra elven som slynger seg og veksler mellom brusende fossefall og stille kulper, trærne og syrinbuskene som blomstrer, og fuglekvitter. Tilfeldig forbipasserende heier og klapper oss frem, og en god kollega har til og med opp med møtt opp for vise støtte. Nå begynner jeg å komme inn i flytsonen. Langs grusveien overfor Maridalsvannet er det mye gammel skog, med høye trær og frodig skogbunn. Masse gode lukter, en sildrende bekk, og solstrålene danser mellom bladene og barnålene. Jeg må stoppe opp og åpne meg for energien som treffer meg rett i hjerteroten.

Litt etter første drikkestasjon ved Hønefoten blir det gange med 185 i puls et par hundre høydemetre oppover mot Fagervann. Vi går i et trivelig barskogområde med steiner og røtter, slikt som gjør at man ikke kan la tankene vandre, god trening i tilstedeværelse. Etter at det flater ut og tempoet øker igjen er det bare et lite sekunds tankeflukt som skal til før jeg hekter og snubler. Ingen skade skjedd, fort opp igjen og videre, veldig tilstede nå. Etter å ha rundet Fagervann på vei ned mot Skjærsjøen åpner stien seg, og jeg setter meg ned i gresset i solskinnet og spiser og drikker mens jeg pakker om og fyller opp igjen frontlommene på sekken. Nå har jeg virkelig funnet flytsonen, og koser meg med å vinke til og heie på alle som løper forbi. Ultraløp er feelgood!

 
Foto: Sportograf

Foto: Sportograf

 

Skjærsjøen er vakker. Jeg tar først et bilde, der hvor stien krysser et bekkeutløp. Jeg deler opplevelsen med et hyggelig svensk par, vi løper videre og nyter utsikten som blir finere og finere. Så vakkert er det at jeg bokstavelig talt får gåsehud der vi løper langsmed sørenden. Jeg får meg ikke til å redusere opplevelsen med å stoppe opp og ta flere bilder, tar i stedet et skikkelig mentalt bilde av omgivelsene, opplevelsen og følelsen, suger til meg energien. Løpende på stien på skogbunn, omgitt av frodig skog og høye trær ser jeg utover et blikk stille vann som speiler den blå himmelen med noen små hvite bomullsdotter, svaberg og trær som reiser seg i frisk tidligsommergrønn farge på øya rett bortenfor. Idyllisk og fredelig, sjelefred med høy puls. Vi som løper sakte nyter fordelen av å ha skogen mer for oss selv.

 
 

Jeg føler meg virkelig heldig som kan løpe. At jeg bor et sted hvor det er mulig å løpe ute, døgnet rundt, året rundt. Når jeg ser på verden rundt oss, det er mange steder man ikke kan løpe fordi det ville være med livet som innsats. Det er heller ikke alle forunt å ha de fysiske forutsetningene for å kunne løpe. Etter å ha kjent på kroppen hvordan det er å ville løpe, men ikke kunne, er jeg uendelig takknemlig hver dag når jeg kan gå ut i den friske morgenluften med løpeskoene på. Jeg løper for å kunne løpe langt og lenge. Jo lenger tur, jo nærmere kommer jeg meg selv, jeg kommer enda mer i synk med den universelle energien, og jo lenger og dypere blir den meditative opplevelsen.

Litt senere tar jeg igjen Jørgen, han er også ute på sin første 80 km, og blir med på mitt intervalltempo etter å ha begynt å stivne litt i bena. Jeg passerte ham først et par ganger med mine trekkspillintervaller ved Sander gård, og vi kom så vidt i prat før jeg fortsatte i tempoet som jeg hadde funnet en veldig god flyt i. Det er veldig hyggelig å prate sammen i en mil eller så, og vi er i god flyt begge to da krampen plutselig hogger til i begge lårene mine samtidig. Det er helt umulig å løpe, jeg kan knapt gå, så jeg sender Jørgen videre.

 
 

Jeg hadde nok en litt i overkant oppakning med meg på turen, til enhver tid veide sekken sikkert 5-6 kg, på den andre siden hadde jeg alt hva jeg til enhver tid måtte trenge, og slapp dermed å tenke på timing i forhold til supportstasjonene underveis. Det kommer godt med nå. Jeg tar en salttablett, finner frem en power gum og en brødskive, og rusler sakte inn på stien som går i retning Frognerseteren mens jeg spiser. Det er uansett et forholdsvis bratt og teknisk parti, så jeg slår meg til ro med at jeg uansett ikke ville ha løpt. Jeg holder pulsen lavere enn forrige stigning, og kommer litt etter hvert tilbake til meg selv og kan nyte omgivelsene igjen. Jeg går til jeg er ved Frognerseteren, benytter anledningen til å ta en selfie og vise noen turister veien til Holmenkollen – «follow me J, or the markers» – før jeg løper videre. Lykkelig konstaterer jeg at det løsner seg i bena igjen, det hjelper å løpe i nedoverbakke på grusvei, og når jeg ankommer supportstasjonen ved Holmenkollen er humøret på topp.

Jeg ante ikke at appelsin kunne være så godt!

 
FILE0645.JPG
 

Med 35 km i bena blir det gange fra Holmenkollen til godt oppi Voksenkollen, og jeg kjenner at bena stivner igjen. Da det endelig flater ut og jeg begynner å løpe igjen så klarer jeg ikke unngå å falle litt for mye bakpå. Da kommer smertene i kneet umiddelbart, så ved t-banen må jeg finne frem stavene. Jeg har aldri løpt med staver før, men det fungerer bra. Even Nedberg, en annen inspirator jeg følger på Insta og Strava, passerer meg for jeg vet ikke hvilken gang. Han er en av to følgeløpere for Kai som er svaksynt, de er en veldig hyggelig og trivelig gjeng. Imponerende og inspirerende at de selv ved å gå alle tekniske partier fikk en sluttid rundt 12 timer. Jeg stavrer meg videre opp mot Tryvann, og bruker god tid på å unngå de mest gjørmete partiene. Det aner meg at jeg håndterte trail-partiene noe mer puslete enn de som brukte halvparten så lang tid, jeg hadde ihvertfall et par kilometer ekstra på gps-klokken, noe av dette må ha kommet fra alle de små omveiene jeg tok underveis. Ved Tryvann er jeg på full fart ned fjorårsløypen da jeg merker at løypemerkingen blir borte, og må gå noen høydemetre opp igjen fra snøhaugen til klatreparken der jeg finner igjen årets løype. Der setter jeg meg ned i gresset og spiser litt mens jeg ser på alle små og store som koser seg i tretoppene. Den barnlige gleden smitter over, og når jeg begynner å løpe igjen er det rett inn i flytsonen og glede seg over turen, omgivelsene, og muligheten jeg har til å kunne løpe hvor jeg vil, så langt jeg vil, og så lenge jeg vil.

I nedoverbakkene på grusvei begynner bena å bli bedre. Jeg merker at løpeteknikken justeres litt etter litt, både fordi kroppen etter så vidt mange kilometer er veldig sensitiv for endringer som reduserer smertene eller forverrer dem, og også at kroppen jobber med å få hvert skritt til å koste så lite krefter som mulig. På vei ned Wyller kan jeg derfor putte stavene på sekken og sette opp tempoet igjen. Humøret er på topp når jeg ankommer supportstasjonen i Sørkedalen i følge med Jørgen som jeg nå har tatt igjen.

 

Den påfølgende etter sigende 3 km lange oppoverbakken gjør at bena og kneet stivner igjen, så på toppen må stavene frem igjen. Litt rart i begynnelsen å løpe med staver på blåstiene, men jeg finner fort en teknikk som gjør det mulig å ha svært liten belastning på det utsatte kneet og samtidig opprettholde tempo og flyt. Likevel har det ikke samme effekt som på grusvei, å løpe nedover på stiene gjør bare vondt verre. Jørgen er også ganske stiv i bena nå, men vi deler jo den opplevelsen også. Ikke minst gjør de fine omgivelsene det lettere å jobbe seg gjennom denne veggen også. Men veggen er tykk, og vi er ganske slitne når vi ankommer siste supportstasjon på Fossum. Bemanningen er som på alle supportstasjonene veldig blide og sprudlende og serverer god mat og drikke, så vi blir løftet opp igjen og er igjen i godt humør når vi løper videre, selv om stavene fortsatt er i bruk.

All ære til funksjonærene, supportfolkene, veiviserne og fotografene som gjennom hele løypen aktivt deler gleden med oss løpere, det er mye energi å ta til seg.

I denne siste pausen stivner Jørgen skikkelig. Han får låne stavene for å se om det hjelper med litt avlastning, men det blir ikke bedre. Uten staver løper jeg forsiktig i nedoverbakkene, og nå løsner det i mine ben. Han prøver med litt uttøyning, men nei, det må bli rolig gange videre. Ved Bogstadvannet sender Jørgen meg videre, vi takker for laget og ønsker hverandre lykke til med innspurten. Når jeg senere sjekker resultatlistene blir jeg veldig glad for at han også klarte å komme seg til mål. Jeg pakker stavene på sekken igjen, og nå begynner det å gå fort nedover langs Lysakerelven. Et godt stykke i hvert fall, på grunn av regnværet tidligere på kvelden har så å si hele stipartiet fra Griniveien til Lysejordet blitt ganske gjørmete, så der går sakte, tidvis klamrende fast i rekkverk og småtrær for ikke å seile nedover skråningen. Til gjengjeld gjør det at kreftene kommer tilbake.

 

 

Den tykke veggen går i oppløsning og forsvinner som dugg for solen. Om humøret har vært bra og jeg har vært i god flyt tidligere i løpet, så er det ingenting mot det som nå kommer boblende og brusende. Kombinasjonen av tilbakevendende krefter og Lysakerelvens idyll og elvebrus gjør at jeg renner over av glede og fryd, glede av å kunne være så lenge ute i så fine omgivelser, og ren og skjær løpeglede. Jeg deler gleden med dem jeg tar igjen, berømmer dem for innsatsen og oppmuntrer dem. Jeg koser meg glugg i hjel i denne rusen helt fra Jar og inn til mål. Stien ned til Lysakerfossen og fra Sollerudstranden til Maxbo booster opplevelsen enda mer, jeg stopper innimellom og lukter på syrinbuskene og tar inn enda mer energi.

 
Foto: Sportograf

Foto: Sportograf

 

Såpass høy på adrenalin og endorfiner er jeg når jeg passerer Tjuvholmen og Aker brygge at tilfeldig forbipasserende enten smiler og heier på den glade idrettsmann med nummer på brystet, eller bare ser rart på galningen som på unorsk vis smiler bredt og hilser i alle retninger. Runner’s high legemliggjort. Løpeglede in persona.

 
Foto: Sportograf

Foto: Sportograf

 

Jeg runder Akershus festning og ser Operaen. Da kommer et par tårer, det er mange og til dels motstridende følelser som kommer opp når man innser at en på en side krevende, slitsom og utmattende, på en annen side fantastisk, berikende og energigivende opplevelse snart er over. Jeg er lykkelig for snart å være i mål, vissheten om at JEG HAR KLART DET er overveldende, samtidig skulle jeg ønske at opplevelsen aldri tok slutt.

Langs Operaen møter jeg glade løpere med medalje rundt halsen som hilser og gratulerer med vel gjennomført. Tilropene og heiaropene fra Sukkerbiten varmer godt, og jeg løper jublende inn til mål på dobbelt så lang tid som vinnertiden, får et solid håndtrykk og gratulasjon, medalje og Finisher-trøyer. Vafler, kaffe, cola og gratulasjon fra Tomas Pinås smaker også utrolig godt. Jeg er så høyt oppe at det tar mange timer før jeg klarer sovne senere på natten.

 
 

Ved å løpe langt opplevde jeg at muskulaturen vekselvis ble varm og myk, stivnet igjen, for så å mykne opp igjen, flere ganger i løpet at turen. Løpe-gå-løpe-intervallene bidro nok mye til sluttresultatet, som er at jeg nå har fått løst opp så å si alle vondtene som har sittet i løpemusklene, til og med fått bukt med løperkneet. Riktignok var jeg sikkert som de fleste ganske stiv og støl rett etter løpet og de første dagene etter, men at ultraløp kan ha restituerende effekt ante jeg ikke, slik var det i hvert fall for meg denne gangen.

 
 

Ved å løpe langt opplevde jeg ro, tilstedeværelse og dyp meditativ tilknytning med omgivelser og mennesker. Jeg fant ny energi, både ved å koble meg på verdensenergien underveis, og også gjennom erfaringen totalt sett. Jeg har fått mer klarhet i hva som betyr noe for meg og hva som bør legges til side.

 
Foto: Sportograf

Foto: Sportograf

 

Denne bloggen er et resultat av det. Kristine og jeg vil her dele det som betyr mest for oss, nemlig hverdagsflyt. Å være i flyt med hverandre, med verden, å løpe med og i flyt. Vi vil dele løpegleden og omfavne den helende virkningen av løping, både det fysiske aspektet, det mentale aspektet, og det sjelelige aspektet, og totaliteten i dette.

 

Et annet resultat er at det blir kjærestetur med Kristine på Ecotrail Oslo 2017 80 km!

 
 

Å løpe langt gir mer energi enn det krever. Å flyte med strømmen blir til å løpe med strømmen, å løpe med flyt, i flyt. Run with the flow.

#flowrunners

 

Comment