Jeg bruker uken etter Soria Moria til Verdens Ende 100 miles (hvordan det var kan du lese her) til å sette ut i praksis alt jeg har tilegnet meg om rask restitusjon, med mål om å klare to ultraløp på en og samme uke, et 100 milesløp og et 50 milesløp. Målet er å kunne stille til start og gjennomføre Ecotrail Oslo 80 km påfølgende helg og at jeg med det skal vite hvor jeg er nå, ikke bare ha en følelse av det. Jeg har justert målsetningen noe etter den raske gjennomføringen som resulterte i en 2. plass på 100 miles, nå skal jeg ikke bare safe rolig gjennom for å være sikker på å fullføre, jeg skal løpe i det samme tempoet og se om det går an å komme ned mot 8 timer. Jeg tar et halvtimes bad med epsomsalt på søndag kveld, og for første gang etter et ultraløp sover jeg godt den første natten uten urolige ben. At jeg kan gå vanlig dagen etter en 100 miler lover bra, jeg kan til og med gå opp og ned trappen til 5. etasje uten problemer. Jeg tar likevel en dag løpefri. Rolig og kort løpetur før en tur til massasjeterapeut på tirsdag. Så gjør jeg antakelig en blemme ved å løpe 10 km dagen etter en dyp behandling, burde nok holdt meg i skinnet og tatt en enda kortere og roligere tur, eller helt løpefri. Kjenner det ihvertfall i hoften igjen på slutten av turen. Tar derfor løpefri dagen etter, og en kort og rolig tur igjen på fredag. Det kjennes bedre da, så jeg krysser fingrene for at ting likevel har gått seg til. Jeg pakker løpevesten og bagasjebagen og stiller til start.

 

Ecotrail Oslo 50 miles / 80 km – 26. mai 2018 - DNF etter 50 km

IMG_4280.jpg

Ecotrail Oslo 80 km er et trivelig terrengultraløp som tar deg gjennom Oslos grønne lunger langs elver, fjorden og i marka, underlaget er grus, sti og asfalt. Samlet stigning er +1700m. Løypen er merket.

Rutinen er mye den samme som forrige helg, bare mye lettere oppakning - dette er tredje gang jeg løper dette løpet så jeg vet hva jeg trenger: God hydrering og salttabletter, fire softflasker og Tailwind, kamera og mobil i løpevesten. Jeg treffer min fetter Knut på Oslo S, nå skal vi løpe sammen som Team Flowrunners. Vi ankommer startområdet kvart over syv, og det er veldig hyggelig å treffe andre kjente ved start – Halvor Steinsholt, Kristian Jahre, lagkameratene Samuel Fredriksson og Monika Kransvik fra Team Compressport, Neil Dryland, Heidi Grønvold, Marit Elvesæter Imset, Nikolai Zahl Marken, Mariann Langås, Liss Vallestrand, Ingrid Lid, Leif Andreassen, Even Nedberg, Anita Kråkmo, Victoria Engebretsen og Peter Jenssen, og sikkert enda noen til.

Vi løper lett og fint ut fra start, og jeg kjenner at det er betryggende når Ingrid som da løper bak meg sammen med Liss sier hun er imponert over at jeg har et så lett steg etter forrige helgs 100 miler. Underveis slår jeg også av en prat med Tomek Kalina, Audun Lind-Eriksen og Erik Andersen fra Bærum Ultrarunners Society, lagkamerat Lena-Britt Johansen fra Team Compressport, Gro Siljan Hjukse, Erlend Jenssen, og flere. Knut og jeg nyter dagen til det fulle.

Foto: Sportograf
I prat med Monica, Ingrid, Neil, Marit, Nicolai, Mariann og Heidi.

Ingrid og Liss er tidlig sikre på pallplass, og starter feiringen allerede før halvtimen har gått 🏆🥈🥉🎉

Praten går livlig langs Maridalsvannet.

Foto: Olav Engen

Foto av Sportograf som tar foto av Knut

Knut og jeg er klare 

Foto: Sportograf

Foto: Sportograf

Foto: Sportograf

Foto: Sportograf

 Foto: Sportograf  Team Flowrunners - Tom og Knut - på Vettakollen.

Foto: Sportograf

Team Flowrunners - Tom og Knut - på Vettakollen.

Det er veldig fint på stien rundt Fagervann, her har mange overnattet og de heier på oss når vi løper forbi. Ned fra Fagervann til Skjærsjøen går det fint, men i nedoverbakkene fra Store Åklungen til Sognsvann kjenner jeg at hoften knyter seg litt. Jeg har løpt som Phoebe, åpent og flaksende nedover, men nå klarer jeg rett og slett ikke mer, etter 24 km jeg må stoppe opp og gå i nedoverbakken. Det slipper litt, men jeg pusher nok for mye og gir ikke meg selv tid og rom til å la ting slippe og gå seg til. Det går fort opp Vettakollen, vi tar oss tid til å se bakover ved utsikstpunktet, veldig bra at denne perlen har kommet med på ruten. Knut har kjent på noe i achillesen en stund, nå blir det verre så vi roer ned litt. Vi roer ned til det blir gangfart. Knut sier han må bryte, og at jeg kan løpe videre. Vi takker for turen to kilometer før Frognerseteren, og så løper jeg videre.

Jeg treffer Deimante Razukiene og Inga Rybak ved Frognerseteren og prater med dem mens jeg fyller Tailwind på vannflaskene. Så løper jeg videre, tar igjen Marit og Nicolai i bakkene ned mot Holmenkollen. Jeg slipper nok opp litt for mye her også, for etter jeg har rundet Holmenkollen og har gått opp til Voksenåsen, så knyter det seg skikkelig i hoften igjen. Denne gangen så mye at jeg må stoppe helt opp, tøye litt, prøve å være i det, få det til å slippe. Jeg lar meg ikke stoppe for lenge, det er et litt dumt sted hvor jeg blir forstyrret av andre løpere som spør om det går bra, ikke at det er dumt men jeg klarer ikke fokusere på det jeg trenger å fokusere på. Så jeg presser meg videre, småløper, går, hinker. Treffer på Tim Dunham og vi slår av en prat mens vi passerer dusjen fra vannslangen ved Voksenkollen T. Jeg må gå litt igjen og ønsker ham lykke til videre.

Foto: Sportograf

Foto: Sportograf

Foto: Sportograf

Det nye strekket på ruten fra Voksenkollen om Blankvann til Sørkedalen er ganske trivelig, men det er mye grusvei. Jeg opplever at det er lettere å holde hoften i sjakk på stiene enn på disse grusveiene. Og nå er det mye nedover, det er det verste å håndtere. Tidvis går jeg sidelengs for å håndtere de verste smertene i hoften og i kneet, det er løperknesymptomet som gjør seg gjeldende. Jeg finner en fin grønn lunge litt til side for veien, der kan jeg finne ro uten at jeg blir forstyrret av velmente bekymringer fra forbipasserende løpere. Jeg ligger og tøyer hoftemuskulaturen med nesen ned i den velduftende lysegrønne mosen. Fortsatt pusher jeg, slapper ikke ordentlig av, klarer ikke bare ligge og hvile selv om det nok er det jeg trenger. Etter seks-syv minutter er jeg ute på veien igjen.

FILE0928.JPG

På vei ned til Sørkedalen sender jeg en melding til Thomas Stordalen om at det tar litt tid før jeg kommer. Han lover meg en klem når jeg kommer dit. Det trenger jeg, og det er det første jeg trenger når jeg kommer til servicestasjonen. Tusen takk Thomas! Så får jeg i meg cola og vann og appelsin, før jeg går og finner en funksjonær og sier jeg skal bryte. Det er min første DNF, jeg har gått de siste 12 kilometerne, tidvis med mye smerter, jeg kjenner at dette ikke er noe som kommer til å gå over av seg selv, så det er ikke noe poeng i å fortsette. 

Jeg blir hengende litt, og møter Laura Bakker, hun er i god form, men kan fortelle at Runar Sæther lå på 2. plass men har brutt litt etter Fossum. En kar som kommer inn, Inge Stian Johansen, sier til Thomas at han sliter med varmen. Jeg tilbyr ham resten av salttablettene mine, sier at det vil gjøre susen. Han tar de imot, tar en og sparer en til senere, og takker senere for at de hjalp ham til mål. Bare hyggelig å kunne hjelpe! Bussen fra Sørkedalen går en gang i timen, så jeg tar den som går nå. Bytter på Røa til 32-bussen, den kjører om Lysaker langs Frognerstranda og over Rådhusplassen til Tollboden. Rart å sitte på bussen og se alle som løper der jeg skulle ha løpt.

På vei fra Tollboden til målområdet møter jeg Kristoffer Tveitnes fra Compressport, han spør om jeg ikke kommer litt feil vei. Joda sier jeg, det var dessverre sånn det ble i dag. Jeg møter Kristine og Knut, henger litt med dem før de drar hjem. Jeg har åpenbart behov for relasjoner i dag, fortsatt. Møter Samuel igjen, tar en prat i kaldstampen og badstuen før han fyker videre. Treffer Maria Kristin Blix Hauso og en kamerat og tar en øl med dem. Hun har et skikkelig overtråkk og får runde på runde med ispose og kompresjon hos Norsk Folkehjelp. Slår av en prat med Esben Blomberg og Lina Mari Langseth på standen til Altra, Oofos og Compressport før jeg finner bordet til Hans Kristian Smedsrød og resten av Sky Blazers. Her blir jeg sittende og ta et par øl og noen svært så gode pølser. Fin gjeng, de som ikke har løpt har vært rundt og supportert på servicestasjonene. Jeg slår av en prat med Johannes Rummelhoff som tok 2. plassen og Erika Wollner som tok 3. plassen på 50 km, Patrick Stangbye, Runar, Tim som etterhvert har kommet i mål. Jeg glemmer helt å huke tak i resten av Team Compressport og Romerike Ultraløperklubb, så det får jeg ta igjen en annen gang. Jeg er mest opptatt av relasjonene rundt meg, har ikke lagt så mye merke til omgivelsene som jeg pleier, og heller ikke til meg selv og mine behov. Kanskje jeg hadde gjort det bedre som crew enn som deltaker denne dagen.

 Foto: Sportograf

Foto: Sportograf

 

Knut og jeg har allerede meldt oss på Ecotrail Oslo 80 km i 2019, da blir det andre boller 😎😎

 

 

Link til løpets hjemmeside: https://oslo.ecotrail.com

2722916.gif

---

Jeg hadde behov for å vite hvor jeg er nå, ikke bare ha en følelse av det. For fire år siden var min rekkevidde 3 km, det gjør godt å vite at ved å finne gleden og kosen med selve løpeturen, få til kontinuitet og god flyt med resten av hverdagslivet, så har jeg sakte men sikkert flyttet grensen stadig høyere. Steg for steg, trinn for trinn. Det har blitt en lang trapp etterhvert.

Jeg vet nå at jeg kan løpe 200 km med en bærekraftig konkurransefart, og jeg vet hva det er som hindrer meg i å kunne løpe lenger. Ellers stemte alt, både resten av kroppen, ernæring, væskebalanse og fart, og det på en svært varm dag. Det er jeg veldig godt fornøyd med. Jeg ga meg ved 50 km, det vil si at jeg klarte å løpe to ultraløp på en uke, på tilsammen 211 km. Det er jeg også veldig godt fornøyd med.

---

Merknad: Jeg er med i Team Compressport og får derfor rabatterte produkter fra Compressport, Altra, Injinji og Oofos. Dette er produkter jeg har brukt lenge og har vært svært godt fornøyd med også før jeg ble ambassadør.

Comment