Jeg har vært på klubbtur med Romerike Ultraløperklubb til Hornindal Rundt, et særdeles gjennomført og velorganisert løp, og både opplegget rundt og løypen i seg selv gjør det til et svært hyggelig og sosialt arrangement. Det kommer godt med i et løp som titulerer seg selv som Norges tøffeste fjelløp. Hornindal Rundt gikk av stabelen 8. juli 2017.

I oppkjøringen til Ecotrail Oslo er jeg så full av energi som bare må få utløp, noe som blant annet resulterer i en påmelding til Hornindal Rundt 75 km, selv om jeg har forestående fjerning av flere føflekker på rygg og mage med snitt og lysbehandling. Siste behandling er halvannen uke før løpet og jeg har hatt en durabelig forkjølelse, så i motsetning til før Ecotrail har jeg nå vært pent nødt til hvile meg i form til løpet. Torsdag tar jeg en testrunde med 7 kg på ryggen, og det kjennes ut som at det kan gå. Jeg er langt i fra sikker, men jeg tenker at det kan gå veldig bra, og hvis ikke er jeg ikke første som DNFer. Den som intet våger intet vinner, og jeg bestemmer meg for å gå for det.

I løpet av helgen blir jeg bedre kjent med mange ”kjente” fra Instagram og Strava. Jeg kjører med Skyblazers til og fra, veldig hyggelig å treffe Johannes og Patrick, og Hans Kristian som vi plukker opp på Gjendesheim etter en løpeuke i Jotunheimen (du kan lese mer om det her). Trivelig med mye løpeprat i bilen og mer hvetebakst i løpet av tre dager enn jeg har hatt i løpet av det siste året.

De fleste andre kjente er fra Romerike Ultraløperklubb, vi er vel 25 stk som drar oppover. Ved uthenting av startnummer treffer jeg Mona og Einar som arrangerer Blefjells Beste, de tok meg vel imot som nest siste løper i mål i fjor. Ved løpermiddagen treffer jeg Ottar fra Blefjells Beste 2016 og drikkestasjonene på årets Romeriksåsen på langs, og Louise. Klubben har overnatting på Knausen, en del av oss på Låven. Her treffer jeg Ragnar som jeg løp en del med på årets Ecotrail Oslo, Neil fra en 30 km treningstur før Ecotrail, Einar, Jack og Gunnar. Øyunn stikker også en tur innom. Vi har en hyggelig kveld med forberedelser, prating og pakking. Det blir litt i seneste laget før jeg får puttet meg i soveposen, og de få timene før lørdags morgen sover jeg dårlig, det er noen nødlys i lokalet som med sitt sterke lys vekker meg hver gang jeg snur meg. Om morgenen får jeg i meg en stor og god frokost med müsli, men ingen kaffe. Jeg er litt avhengig av kaffe om morgenen for å være på g, og særlig nå. Jeg tenker at jeg får ordne det ved start, jeg er litt bomull i hodet, dette er andre natten jeg sover dårlig. Jeg får kjøre med Ragnar ned til Hornindalshallen og vi tar bussen videre til start. Det er relativt kjølig og lett regn, med vindjakke på vurderer jeg å også ta på meg varmetrøye og hansker. Men jeg dropper det og glemmer også bort at jeg burde skaffe meg en kopp kaffe. To toalettbesøk får jeg ihvertfall til, det er veldig greit å ha på stell før mange timer ute.

Før start prater vi litt med Ninette (håper det går bra med deg), Neil og Ingrid. Så går starten og Ragnar og jeg legger oss godt bak i feltet. Vi finner fort ut at det ikke var noe sjakktrekk, det er kaldt og det går mye saktere enn på Ecotrail, så vi begynner opphentingen allerede etter to-tre hundre meter. Det er hyggelig å veksle noen ord eller slå av en prat med kjente idet vi passerer dem, og vi fortsetter med opphentingen helt til asfalten blir til kjerrevei og kjerreveien blir til sti. Vindjakken puttes i vesten. Så blir vi pent nødt til å holde tempoet, det er altfor smalt og bratt til noe annet. Litt lenger oppe blir det litt slakere og mulig å bevege seg på siden av stien, da fortsetter vi opphentingen. Jeg kjenner på at det ikke er godt for kroppen når det går for sakte, trenger oppvarmingen i begynnelsen selv om det nok koster litt. Det er mye fint terreng oppover lia, og selv om det er tåke og vi ikke får nyte godt av en fantastisk utsikt, så gjør det bare at det er de nære omgivelsene som blir i fokus. Og det er ikke feil det heller. Tåken gjør også at vi ikke ser hvor langt det er til toppen. I begynnelsen opplever jeg at jeg blir litt motløs av det, jeg hadde forberedt meg på å kunne støtte meg på omgivelsene når det røyner på. Men så blir det annerledes, tåken gjør det faktisk litt lettere mentalt sett, det blir mer fokus på det som er her og nå, og plutselig er vi på toppen. Før vi vet ordet av det har vi rundet Middagsfjellet og er på vei nedover et sleipt parti der flere rundt oss oftere ligger på ryggen enn du rekker å si gjørmebad. Vi klarer oss. Jeg angrer på at jeg ikke har hatt kameraet fremme også her, men da hadde jeg kanskje ligget langflat jeg også.

🎵: Koan - Uncloak

Det er fint oppover fra Kirkhornsætra også.

Jeg drikker fint lite de første timene, det er for kaldt og bratt og teknisk og fint og jeg kjenner ingen tørste. Det får jeg betale for, etter det første myrpartiet opp mot Gulkoppen går jeg skikkelig i kjelleren. Jeg blir hengende lenger og lenger bak Ragnar med en puls som blir høyere og høyere, og jeg kjenner at jeg er i ferd med å gå tom for krefter etter bare 2,5 timer og 15 km. Nå er det vi som blir tatt igjen, det hjelper heller ikke på motivasjonen. Jeg sier at jeg trenger en stopp, men at Ragnar bare kan løpe videre, i dag er det han som er sterkest. Jeg kjenner på at jeg har gapt over for mye, at kroppen kanskje ikke har blitt skikkelig restituert etter en kraftig forkjølelse for halvannen uke siden, at jeg bare burde ta konsekvensen av det og stoppe ved mellomstasjonen. Men Ragnar sier at han ikke har noe behov for å dra på i ukjent terreng, så vi stopper begge to og får i oss væske og næring, Tailwind og en halv Clif Bar for min del. Det hjelper godt på, og i løpet av den neste halvtimen har jeg fått i meg halvannen liter væske og fått energien og motivasjonen tilbake. Selv om det går i sneglefart oppover et snødekket fjell der arrangøren har laget trappetrinn for oss er tempoet bra, bare uvant at det er så sakte, to timer på mila.

Foto: Ole Eltvik / Hornindal Rundt

Foto: Ole Eltvik / Hornindal Rundt

Varmetrøyen, vindjakken og hanskene må på, men det så går fort bortover og ned igjen fra Gulkoppen mot Holskarsætra. Øverst er det en del snøløping, det er morsomt og deilig å få fart på bena. Det er også godt å få mange høydemetre nedover uten særlig belastning på slitne lår, noe både Ragnar og jeg kjenner mer og mer på utover i løpet.

🎵: Koan - Uncloak

Den lille avstikkeren til Holskarsætra går i et nydelig irrgrønt terreng langs Holskarelva, og i motsetning til den første litt uforståelige avstikkeren tenker jeg nå at det gjør jo ingenting å løpe frem og tilbake så lenge vi får med oss slike omgivelser. Jeg tok ingen bilder her, men det sitter godt i hodet og i kroppen. Men så får jeg plutselig en ny tur i kjelleren, det raske inntaket av Tailwind tidligere medførte nok at blodsukkeret gikk i taket og så langt ned. Et par løpere har kommet mellom Ragnar og meg og vi har løpt slik sikkert fem-ti minutter mens jeg kjenner på hvordan det er å være nede, så går det en f i meg og jeg tar meg sammen og peiser forbi dem og tar igjen Ragnar. Draget gjør at det løsner, energien stiger igjen, jeg hiver i meg biff stroganoff for å få mer mat i magen, og det gjør susen. Jeg er oppe fra dypet igjen, og er ikke i nærheten av det resten av løpet. Daurmålhornet går greit unna.

Foto: Ole Eltvik / Hornindal Rundt

Foto: Ole Eltvik / Hornindal Rundt

Det er vått og gjørmete, bratt opp og bratt ned. Føttene var tørre de første tyve minuttene. Vi løper et par ganger forbi Lars Bjørbæk i nedoverbakkene, og misunner ham ikke fottøyet som er sandaler og tåsokker. Selv med terrengsko gjør lange drag i snø og smeltevann føttene tidvis kalde, men vi løper dem heldigvis fort varme igjen. Hittil har fjellene vært svært så løpbare, men avstikkeren opp mot Kupa er bare stein, rullestein og steinur, her er det best å roe ned litt. Greit å kjenne på variasjon, så blir det andre så mye bedre etterpå. Det går fort over myrene nedover, men de koster krefter. Stigningen opp til Mulsvorhornet ble jeg advart om av karen jeg satt ved siden av på løpermøtet fredag kveld, han hadde løpt fem ganger før og kunne fortelle at den er beryktet som motivasjonsdødare og gjør sitt til at mange bryter på mellomstasjonen. Det er fort å gå i kjelleren hvis man ser for seg at nå er det bare litt igjen til halvveis, og så få den svært bratte overraskelsen rett før. Så vi var forberedt, og det var da bare å rusle sakte men sikkert oppover. Godt jeg et par uker tidligere hadde hatt et par langturer med blant annet Kolsåstoppen og Wyller innlagt, så visste jeg at dette har jeg klart før, så da klarer jeg det nå også. Vi slår følge med Jorunn til toppen, og vi har et godt tempo ned bratta igjen og over myrene. På grusveien tar vi det roligere, Ragnar løper sikksakk for å sparke minst mulig frem i skoene med blå og ømme storetær, eller egentlig for å få litt flere kilometer, han var litt short etter å ha kommet borti pauseknappen.

Foto: Ole Eltvik / Hornindal Rundt

Foto: Ole Eltvik / Hornindal Rundt

Vi ankommer mellomstasjonen ved Horndøla bru etter 7:18, her treffer vi på Jack og Leif, og Anita som er med som support. Vi ligger altså an til å kunne klare å komme i mål på under 15 timer, det er vi godt fornøyd med. Derfor er vi rause med oss selv og med klokken og bruker en god halvtime på å fylle med næring og pakke om. Betasuppen er varm og god, og jeg nyter dagens første og eneste kopp med kaffe og føler endelig at jeg er på høyden. Muligheten til å bryte er ikke i tankene mine.

Etter 7:50 legger vi i vei igjen, klar for en ny dag på jobb. Vi går for det meste oppover den lengste avstikkeren, og jeg kjenner at jeg er glad for den istedenfor å skulle dra rett opp brattlia etter mellomstasjonen. Magen er god og full med betasuppe og en YT energidrikk som lager urovekkende mye luft og leven, da er det godt å ha en slakere oppoverbakke som etterpå blir en slak nedoverbakke til å få orden på sakene. Det er fint oppover dalsiden, tåken letter enda mer og vi får nyte den fine utsikten. Det er synd at avstikkeren ikke går enda et par hundre meter lenger opp, da hadde vi fått så mye mer igjen for ”bomturen” for det ser ut til å være en fin og bildevennlig utsikt innover Blåvatnet mot Hornindalsrokken. Det har i grunnen vært greit med disse avstikkerne, da får vi hilst på flere kjente og ukjente både lenger fremme og lenger bak i feltet, ansikt til ansikt istedenfor bare ryggen eller siden idet vi passerer eller blir passert. Det bidrar ytterligere til å gjøre Hornindal Rundt til et svært så hyggelig og sosialt løp. Det er i det hele tatt godt med folk både i og langs løypen som heier oss frem, og til og med hvite får og brune kyr ringer med bjellene idet vi passerer.

Vi er ved godt mot, men tempoet går drastisk ned når vi møter den bratte stigningen opp mot Sandfjellet. Den føles mye lengre enn Gulkoppen, selv om vi ser på høydeprofilen at den er lavere og utgangspunktet ligger høyere. Det at tåken har lettet og vi kan se toppene påvirker oss, i tillegg til at den er brattere. Nå kan vi også se at toppen ikke er toppen, den er oppe rundt svingen. Luretopper er i utgangspunktet ikke bra for motivasjonen, men i dag er min innstilling at det er hva det er. Jeg teller ikke topper eller sjekkpunkter, hvor lang tid vi har brukt eller hvor lang tid vi har igjen, hvor mange kilometer vi har lagt bak oss og hvor mange vi har igjen. Det vil si, jeg følger jo med på klokken slik at jeg har en viss formening om hvordan jeg ligger an i forhold til næringsinntak og forventet tid i mål, og jeg sørger for at intensiteten er passe jevn og rolig, men det er ikke det som driver meg. Mest av alt er jeg opptatt av å være her og nå, nyte omgivelsene og det at jeg kan bevege meg forholdsvis raskt i dem tross store variasjoner og ulike utfordringer, dele øyeblikkenes begeistring med Ragnar og ha timelange samtaler med ham om alt fra løpeteknikk og utstyr til langsiktige mål og fremtidsdrømmer. Så jeg bruker ikke energi på antakelser som ikke innfrir, men fortsetter ufortrødent videre. Vi runder toppen på Sandfjellet og så blir det mye snøløping bortover og nedover. God merking hele veien, tidvis humørfylt sådan.

Ned mot og forbi Tussevannet er det sykt bratt og høye dropp, vått fjell og gjørme. Jeg er sjeleglad jeg har stavene til å hjelpe meg nedover, så slipper lårene å ta all belastningen. Men fort går det ikke. Når vi kommer under tåken ser vi at vi befinner oss i et fantastisk idyllisk område med grønt og rennende vann og stein, og også verdens klareste fjellvann der bekkene kommer ned fra Tussevannene og fjellene rundt og blir til Smalelva. Her er det også mer løpbart, så vi koser oss med farten og omgivelsene og bare nyter.

Etter litt mer grusvei med sikksakkløping og rolig løping så krysser vi igjen Smalelva på vei mot Storesætra, utrolig vakkert sted. Vi synes det er en smule dårlig gjort å plassere også denne kontrollposten med portal og heiagjeng på en bakketopp, for det tar seg ikke så bra ut å gå oppover til jubel og bjeller. Så får vi vel løpe da, det går det også selv om bena er slitne. Men i neste bakke går vi igjen.

Vi stopper og fyller opp flaskene i bekken på vei oppover mot Høgenibba. Jeg prøver å spise en brødskive mens vi går, men nå fungerer det dårlig, det er for bratt og pulsen er for høy. Så vi tar et par minutter stopp til. Så går det jevnt oppover, vi har utsyn og kan se toppen. Denne gangen er det ingen fortopp, bare brattere enn det ser ut til lenger ned, men det har jeg kjent på tidligere fra toppturer om vinteren så det plager meg ikke. Snart er vi oppe, klokken er 21 og vi får solgløtt som bestilt. Det er fint å stoppe i lesiden av varden siden det blåser friskt, ta litt bilder, innta næring og væske, jeg drar på meg jakken og hanskene siden vi skal videre rett mot vinden.

Det går greit og jevnt nedover og bort til Kviven, her er det le og jakken og hanskene legges tilbake i vesten. Vi koser oss med utsyn til alle kanter og ser solen skinne i fjellsidene over Hornindalsvannet. Funfact: Hornindalsvannet er Europas dypeste innsjø med 514 meter. Rett over toppen av Kviven blir vi tatt igjen av to løpere, da våkner konkurranseinstinktet litt og vi klarer holde dem bak oss til vi er ved Otredalsskaret, da skjønner vi at vi ikke har noen sjanse mot dem i nedoverbakkene. Det er i det hele tatt nedoverbakkene som er mest krevende for oss i dette løpet, det er her vi taper tid fordi vi ikke klarer holde farten oppe, og det at vi bremser sliter på lårene og anklene. På vei mot Otredalssætra er det ytterligere to som tar innpå oss, men vi klarer å holde dem bak oss.

Etter 15 timer når vi siste post og får med oss noen oppmuntrende ord før den siste stigningen. Det er en liten luring av en oppoverbakke, den ser ikke så bratt ut på løpets høydeprofil, men det er fordi vi går i sikksakk oppover, den er bare litt slakere enn Mulsvorhornet. Det går sakte men sikkert oppover, og så er det lett kupert og slakt nedover utover til Ytrehornsnakken. Nå har det imidlertid begynt å bli tussmørkt, så farten går ned. Ingen av oss er fristet til å dra frem hodelykten, vi har i grunnen mer enn nok med å få bena ned fra fjellet. I ettertid ser jeg at vi sikkert kunne ha spart både bena og en del minutter på å se bedre. Klokken 24 står vi ytterst på fjellet og ser ned på Hornindalshallen og mål, vi skal bruke 30 minutter på de neste 1,5 kilometerne rett ned lia. Vi blir parkert av en dreven nedoverløper med godt nattesyn, og er lykkelige da vi kommer ned til asfalten og ser at det er slutt på bratte nedoverbakker. Idet vi runder en av de siste svingene før mål møter vi nok en heiagjeng som heier og vinker, klokken halv ett om natten. Vi er imponert.

Løping er terapi. Til venstre: Ti minutter før start, litt så der. Til høyre: Ved midnatt, litt sliten men høy på løping.

Vi holder et godt tempo på asfalten, greit å få ristet litt løs nå på slutten. Vi ser en løper foran oss og setter opp farten litt til, men ikke for mye, det er viktigere å unngå strekk. Jublende og til stor stemning går Ragnar og jeg samtidig i mål på tiden 16:39. Vi får en finfin medalje (t-skjorten fikk vi ved registrering) og en kald cola i hånden som går kjapt ned. Varm betasuppe venter på kjøkkenet, der treffer vi også Jack som kom inn nesten en time før oss. Så går vi tilbake og tar noen bilder før vi drar til Låven igjen.

Foto: Øystein Jack Næss

Foto: Øystein Jack Næss

Hornindal Rundt er tidsmessig mitt lengste løp noensinne, forrige pers var Blefjells Beste 2016 57 km med 13:04. Det er også mitt bratteste løp og med mest høydemeter noensinne, nevnte Blefjells Beste har 2000 høydemeter og Ecotrail Oslo har 1900. I tillegg kunne jeg feire 2017 km i 2017 tidlig under løpet, noe som smakte svært godt. I hele 2016 løp jeg 1671 km, så at jeg nådde dette utgangspunktet hårete målet såpass tidlig på året er en stor seier for meg. Dette må feires, og jammen er det godt med en kald øl eller to etter en lang løpetur og en varm dusj. Ragnar og jeg koser oss med det, snakker litt med Jack som er litt til og fra, han henter andre fra klubben som blir ferdig utover i de små timer. Vi hilser på Neil og Øyunn når de kommer inn, og så venter nok en natt med halvdårlig søvn, bena har liksom ikke sluttet å løpe. Det blir et par urolige timer i posen før jeg kl fem gir opp og begynner å legge ut ting i sosiale medier isteden. Litt senere en god frokost med en flaske Tailwind fra i går og karboloadet müsli, og Gunnar er reddende engel og har sørget for nytrukket kaffe som jeg tar et par kopper av.

Så bærer det hjemover igjen i bilen til Skyblazers. Vi har nok en stopp ved Bakeriet i Lom, her fyller jeg opp med boller og brød til de hjemme, og ved Bitibua på andre siden av Valdresflya tar jeg med en skikkelig geitost, passende kost for en vordende fjellgeit. Frukt- og nøttebrød med smør og geitost er god lunsj 👍

 

Med svært varierende værmelding og første gang jeg deltar på et løp av dette kaliberet så har jeg pakket så lite som mulig samtidig som at jeg heller ville ha med meg for mye enn for lite. I utgangspunktet var det dette jeg tok med meg til Hornindal:

 

Ernæring: Ti stk Tailwind Naked stick-pack, ti salttabletter, fire Clif Bars, halvannen pakke med Clif Blocks Black Cherry chews, to Clif Gel double espresso shots, fire poser barnemat (biff stroganoff, kylling og ris, smoothies), og to doble brødskiver med ost og skinke.

Utstyr: Osprey sekk, Leki Micro Stick Carbon staver, Julbo solbriller, kartmappe, kompass, fløyte, Leatherman, toalettpapir, ørepropper, Gemini Lights hodelykt, triatlonbelte, førstehjelpskit, nødteppe, refleksvest, powerbank, GoPro Hero Session kamera, Suunto Spartan Ultra klokke, telefon.

Bekledning: Trimtex pannebånd og lue fra Romerike Ultraløperklubb, buff fra Runners of Norway, Gore vindtette hansker, New Balance vindjakke, Compressport trailtrøye, sleeves, varmetrøye og trailshorts, Comfyballs bokser, Injinji trailsokker, Altra King MT terrengsko, gamasjer og sleeves til legger, Rab skalljakke og Haglöfs turbukse.

Fasit blir at jeg legger Rab-jakken og Leatherman i droppbagen og der blir de til jeg kommer i mål, dropper solbrillene (er meldt sol kun mellom kl 21 og 23), triatlonbeltet, refleksvesten (vindjakken er fargerik nok og med refleksdetaljer), kartmappen (ser aldri på kartet underveis, tar det som det kommer og det er en svært godt merket løype selv i tåke), og Osprey-sekken (kjøpte meg en Salomon S-Lab Advanced Skin 12 vest ved avhenting av startnummer til en svært så hyggelig pris). Ellers blir det meste liggende urørt i vesten utenom vindjakken, varmetrøyen og hanskene, kamera og ernæring. Vann fyller jeg på to softflasker og blander med Tailwind før start, og så er det veldig greit og litt eksotisk å bare kunne benytte seg av bekker resten av løpet. Jeg har fem pakker Tailwind i vesten (hvorav en ferdigblandet og en fordelt på to tomme softflasker så det går raskere å fylle i bekkene) og fem i droppbagen. Det går med åtte pakker i løpet av turen på 16,5 timer, de er lette å ha med og det er lett å fylle underveis. Utover det spiser jeg en Clif Bar og de to doble brødskivene med ost og skinke, biff stroganoff-barnematen, en Clif Gel espresso shot, halvannen pakke med Clif Blocks black cherry, fem salttabletter, betasuppen på mellomstasjonen og i mål, og en kopp kaffe, en halv appelsin og en BeetIt shot på mellomstasjonen. Vi får også YT sportsdrikk og cola i hånden ved henholdsvis halvgått løp og siste kontrollpost, og i mål.

Skovalget mitt er Altra King MT med gamasjer, det er midt i blinken for min del. Jeg knytter lissene, strammer borrelåsene og fester gamasjene på hytta før start, og tenker ikke mer på dem før jeg tar dem av igjen ved hytta 18 timer senere. Bortsett fra at jeg er veldig takknemlig for spikerfeste på alt av fjell og stein og egentlig alt av underlag som er. Og like fine føtter etterpå selvfølgelig, med Injinji trailsokker. Takket være Body Glide har jeg heller ingen gnagsår eller såre områder ellers på kroppen heller. Leki Micro Stick Carbon stavene er jeg også veldig godt fornøyd, de sitter bra på underlaget, har gode håndtak og fin pendel. Med vekslende bratthet både opp og ned er det også veldig greit med flere mulige steder å holde.

P.S. Jeg er ikke sponset, bare veldig fornøyd når utstyret klaffer 👌 

 

Takk for turen alle sammen!

Foto: Johannes Rummelhoff

Foto: Johannes Rummelhoff

 

Neste dato for Hornindal Rundt er 7. juli 2018, jeg regner med å stille til start igjen 💪🏔😀.

Comment