Tom og jeg, det er vi som er Flowrunners. Tom er født til å løpe, jeg har lært den harde veien.  Jeg har aldri vært glad i å løpe, ikke glad i å trene heller. Det har vært perioder med sporadisk styrketrening, med jeg må som motivasjon, men aldri noe varig. Jeg har forsøkt å løpe tidligere, det også fordi jeg . Det ligger lite motivasjon i knapt å klare løpe to km. Men det at det er lav terskel for å komme seg ut av døren (det er da treningsøkten starter i motsetning til hvis man må til et treningssenter) og at det krever minimalt med utstyr (junior joggesko kjøpt på salg passet mine føtter perfekt) appellerte til meg , så jeg fortsatte med mine ”løpeturer”.

 

Min løpekarriere begynte for to år siden, i en periode der jeg leste til eksamen og syntes at det var deilig å komme meg ut mellom leseøktene. Etter to måneder klarte jeg å løpe kanskje tre km, med en fart som er flaut å nevne her J. I samme perioden leste jeg Born to run. Inspirasjonen og motivasjonen økte og mitt største ønske ble nå å bli glad i å løpe.

 

I dag gleder jeg med til hver løpetur, kroppen har cravings på denne aktiviteten og morgenløpingen med Tom mellom klokken halv seks og seks er dagens høydepunkt. Ikke alle turer er bare flyt, ofte ligger jeg litt bak Tom, og det er jeg som sier nå må jeg gå litt. Men med til sammen 98 km tilbakelagt i juni, løping som varierer mellom langturer, intervaller og tempoøkter, og viktigst av alt – løpeglede, er dette blitt en naturlig del av min livsstil og jeg gleder meg til hver løpetur.

 

I dag var jeg hos min muskelterapeut og i løpet av noen minutter ble jeg helt knust. Smerter som jeg tidvis har kjent i leggene og føttene den siste måneden viste seg å være benhinnebetennelse og betennelse i senekappen under føttene. Hjemme ventet splitter nye løpesko fra Altra og løpeklær fra Stella McCartney som jeg hadde ventet på i en uke. Beskjeden fra Anne, vår muskelterapeut, var å ta skadene på alvor og ta en pause fra løping. I en måned, eller kanskje helst to. Jeg tenker på løpeturene jeg gledet meg til langs strendene i Bornholm i løpet av sommerferien. Og byløping i Berlin, før byen våkner og det summer av turister på hvert eneste hjørne. Dette er så utrolig kjipt. Jeg vet at jeg kan trene alternativt, men ingenting er som å være ute uansett vær, lytte til naturen og kroppen, puste duggfrisk luft... og løpe.

 

Det tar kanskje et par dager før jeg kommer over dette og begynner å trene noe annet i en periode. Men akkurat nå må jeg bare være i det. Føle den tristheten jeg føler, og samtidig kjenne på at det også føles godt fordi min løpeglede er så stor at en måned uten løping virker som en måned uten mening.

 

Comment