Salomon Xreid Jotunheimen er et terrengultraløp på 117 km (oppgitt til ca 105 km) og 6000 høydemeter som krysser Jotunheimen fra vest til øst, med start på Turtagrø, over Fannaråken og ned gjennom Utladalen, over til Tyinholmen og høydedraget langs Bygdin, over Bitihorn og Oledalsbrynane før målgang på Beitostølen. Løypen følger i all hovedsak DNTs T-merkede stier, og løperne navigerer med GPS. Xreid avholdes nye lokasjoner hvert år, og da Jotunheimen kom opp var jeg snar med å melde meg på, lenge før rute eller annet var nevnt, dette ville jeg oppleve uansett. Årets løp ble avholdt 29.-30. juni.

Lommekjent.no - Salomon Xreid Jotunheimen

Jeg får kjøre med Bente Mjøs som også er med i Romerike Ultraløperklubb, hun plukker meg opp på Lysaker. Vi har en hyggelig biltur oppover dalen med samtaler om løping og livet og annet, og plutselig er vi fremme. Hun slipper meg av ved Beitostølen Fjellpark der jeg har fått plass i en leilighet som Arne Nåtedal og Bjørg Marit Sollie har ordnet. Bjørg Marit traff jeg på SMVE der hun hadde servicestasjon hjemme i stuen deres på Hengsrød. Vi drar ned til registreringen og får ut dropbaggene vi kan pakke klar til de tre CPene. Her får vi et ark der det står at informasjonsmøtet før løpet er avlyst. I sportsbutikken utpå kvelden overhører jeg at det var fordi det ikke var noe fullgodt lokale for å få vist frem filmen fra fjorårets løp, og at arrangøren heller ikke hadde noe nytt å melde. Jeg og flere med meg føler oss snytt for muligheten til å treffe både arrangør og hverandre, det er alltid hyggelig å treffe igjen folk fra ultraløpermiljøet. Og det hadde vært en del diskusjoner i forkant av helgen som det kunne vært greit å få avklart ansikt til ansikt med arrangøren. Så dette møtet kunne godt vært avholdt uansett.

 Foto: Bjørg Marit Sollie

Foto: Bjørg Marit Sollie

I leiligheten treffer jeg i løpet av helgen Andreas Birkeland, Ivar Marthinusen, Lars Kaldhussæter som jeg traff på gjennomløping av siste 30 km av Ecotrail-løypen i fjor, og Gro Siljan Hjukse som jeg traff på vei opp Vettakollen under årets Ecotrail. Det er en veldig trivelig gjeng som utveksler erfaringer og innspill til siste forberedelser før løpet. Vi drar ned og får levert dropbaggene, og jeg går tidlig til sengs etter å ha pakket løpevesten, trenger den hvilen jeg kan få.

Fredag morgen er jeg oppe kl 06:00 og spiser frokost nr 1. Smører meg godt med solfaktor 50, tenker at det hadde nok vært lurt med en ekstra solkrem som jeg kunne lagt i dropbaggen til CP3. Jeg drikker jevnt og trutt en liter Tailwind før jeg spiser porsjon nr 2. På med løpetøyet, og så rusler vi opp til bussene som kl 07:30 skal ta oss over Valdresflya, Lom og Sognefjellet til Turtagrø. Jeg går sammen med Lars, men han skal treffe en kollega så jeg står litt og ser etter kjentfolk. Jeg treffer på Victoria Engebretsen, Tom Johannessen som jeg møtte på SMVE, Øystein Jack Næss med sin lett gjenkjennbare løpehatt og med sko på bena for anledningen, Bjørnar Eidsmo som jeg traff første gang på Blefjells Beste i 2016 og siden har truffet de gangene jeg har vært med på Stirsdag i Lillomarka. Han kommer sammen med Tyler Jones, jeg hilser på og blir med dem inn på en av bussene. Her kommer også Molly Bazilchuk på, hun setter seg ved siden av meg og vi har en hyggelig prat i løpet av turen. Daniel Peter Barth og Sindre Tjuvstu Engen setter seg også i nærheten, samtalen går livlig mellom seteradene. Jeg hilser også på Pål Thoresen som sitter med god plass til bena midt på bakseterekken.

Det er en tre timers busstur, det sier litt om hvilken strekning vi har foran oss tilbake til Beitostølen. Den sier også noe om hvilke nydelige omgivelser vi skal omgi oss med, det er et flott landskap vi kjører gjennom.

Fra bussvinduet: Øvre Sjodalsvannet med Valdresflya i bakgrunnen

Fra bussvinduet: Krossbu og Smørstabtindane

Fra bussvinduet: Sognefjellsveien med Fannaråken, Store Ringstind og Soleibotntindane lenger bak.

Fra bussvinduet: Hurrungane med Skagastølstindane, Dyrhaugsryggen, Store Ringstind og Soleibotntindane.

I grove trekk er ruten som følger: Fra start ved Turtagrø (884 moh) løper vi østover inn Helgedalen og opp over Fannaråken (2068 moh), forbi Skogadalsbøen og sørover langs Utladalen til Vettismorki og Vetti Gard (320 moh) og CP1 etter 30 km (eg. 33 km). Derifra skal vi opp igjen samme vei til Vettismorki før vi igjen dreier øst og tar inn Hjelledalen og over til Tyinholmen (1080 moh) og CP2 etter 53 km (eg. 58 km). Så fortsetter vi videre i fjellet på sørsiden av Bygdin – opp til Utsikten (1518 moh), bort Vennisstøldalen og ned til Yksendalsbu (1050 moh), opp igjen til Skjeldrehødnet (1368 moh) og Marabøtthødnet (1378 moh) før vi skal ned og bort til CP3 ved Bygdinveien (1090 moh) etter 89 km (eg. 98 km). Derfra bærer det igjen sørover og opp til Bitihorn (1607 moh) og gjennom Velumskardet ned til Hornstølen (1020 moh), før vi krysser Rv 51 på vei opp til Båtskardstølane og videre opp til Oledalsbrynane (1221 moh) der vi følger høydedraget sørover mot Knausehøgde (1123 moh) og løper ned alpinbakken. Her stopper sporet på Racetracker, men ruten fortsetter over på sørsiden av Rv51 og følger lysløypen til Beitostølen skistadion (850 moh) der vi endelig kan krysse målstreken etter 105 km (eg. 117 km).

Sindre Tjuvstu Engen, Bjørnar Eidsmo og flere løpere foran Turtagrø Hotel

Lars og Tom er klare til start

Vi har halvannen time på Turtagrø før starten går. Det er godt å få tatt noen turer på toalettet, drikke en kopp kaffe og en Farris, sitte i gresset med bena rett ut, rusle rundt og ta bilder og hilse på flere kjente og nye kjente. Leif Abrahamsen er klar for en ny treningstur, Lars kobler opp dronen sin som han skal ta bilder med fra start til Vetti gård. Klokken er kvart på tolv og jeg beveger meg mot start, her treffer teamkollega Lena-Britt Johansen og får gitt henne svettebåndet hun mistet på stien under Ecotrail Oslo. Så treffer jeg igjen Bente og vi ønsker hverandre lykke til. Liv Richter kommer bort og sier takk for inspirerende lesning om SMVE, det blir jeg veldig glad og takknemlig for.

2018-06-29 11.28.44.jpg

Jeg går lenger frem i startfeltet, tenker det er greit å ikke ligge for langt bak i køen på de smale stiene ut fra start. Her treffer jeg Daniel, Molly, Bjørnar og Tyler, og jeg tenker det er et greit utgangspunkt i forhold til fart. Etter uker med forsiktig restitusjonsløping er jeg bekymret for om og når hoftemuskulaturen skal gå i lås og forårsake løperkne slik den gjorde på Ecotrail Oslo. Jeg har tøyd, rullet, massert med golfball og vært hos massasjeterapeut, og jeg har trent spesifikk styrke og balanse. Jeg er veldig klar på at jeg skal løpe mitt eget løp og gjøre de nødvendige justeringene underveis, uten å bli for sentimental i forhold til at jeg tidvis vil måtte slippe eller løpe fra andre jeg eventuelt løper sammen med, og at jeg ikke skal pushe noe i forhold til tid og plassering.

Starten går. Vi er 244 løpere som beveger oss som en slange på stien mot Skagadølsdalen et lite stykke til vi kommer til en myr og krysser denne. Her er det full spredning, som om ingen stoler på at den foran har gjort et godt sporvalg. Med god grunn ser jeg i ettertid, vi har alle som en har løpt for langt. Istedenfor å ta av til venstre i et stikryss 200 meter etter start har vi løpt 600 meter før noen oppdaget feilen og vi tok til venstre ut i terrenget. Jeg har fulgt køen og vært mer opptatt av å snakke med Tom enn å ha stålkontroll på eget veivalg. Første feilløping så tidlig i løpet bærer bud om at her bør man ikke falle for fristelsen til å anta at de foran vet veien så en selv kan slippe å navigere. I det videre tar jeg ansvar for meg selv og sjekker GPS-sporet regelmessig, følger sporet så lenge det ikke er åpenbart feil i forhold til terrenget, og selv om det tidvis innebærer omveier i forhold til der jeg ser andre løper. Rett skal være rett. Feltet samler seg igjen etter en liten bekkekrysning, og så løper vi opp på traktorveien ved Helgedalsreset og fortsetter inn i Helgedalen. Jeg tar etterhvert igjen Bjørnar, og vi holder følge inn til Helgedalsbotnen.

På vei oppover Fannaråken tar vi igjen Molly og etterhvert Ivar i det vi beveger oss inn i Jotunheimen nasjonalpark, og jeg følger dem videre opp til toppen, må passe på at pulsen ikke blir for høy, mens Bjørnar holder et høyere tempo og forsvinner etterhvert sammen med Daniel. Jeg nyter turen oppover den steinete fjellsiden, jeg ser stadig opp og utover og får tatt flere flotte bilder av Hurrungane og Skagastølsmassivet. Tidvis legger jeg merke til at Molly, Bjørnar og Ivar, og i grunnen de fleste rundt meg ser mer ned på stien og hvor de skal sette foten enn på hva som omgir dem. Jeg minner dem på å se opp og også å se seg tilbake og få med seg de nydelige omgivelsene. Det er bratt og steinete og svingete med få hvileskjær, men de 1000 høydemetrene fra Helgedalsbotnen til Fannaråkhytta går overraskende lett når jeg fokuserer på omgivelsene med fantastisk utsikt og hyggelige medløpere. Før jeg vet ordet av det er vi plutselig rett ved toppen, og den tidvis kalde sidevinden avtar. Jeg har etterhvert dratt på meg vindjakken bak frem for å dekke til armene og fremsiden, men nå blir det helt vindstille og jeg legger jakken tilbake i vesten. I kortermet oppe og nede kan jeg krysse det høyeste punktet på ruten i behagelig sommervarme.

Utsikt mot Skagastølstindane og Styggedalstindane, med Styggedalsbreen og Gjertvassbreen i forgrunnen, Dyrhaugsryggen og Dyrhaugstindane like bak, og Lauvnostinden og Soleibotntindane bakom der igjen. Legg merke til blåfargen på Skautevatnet nærmest, mot grønnfargen på brevannet lenger bak. Det er morenepartikler fra Styggedalsbreen like ovenfor som lager grønnfargen. På grunn av disse partiklene anbefales det ikke å drikke brevann. 

Etter å ha løpt bortover og litt nedover i steinuren stopper jeg og tar frem stavene. Det er på tide å spare lårene litt. Oppover fordeles belastningen på legger, lår og sete, i tillegg har jeg gått med hendene på lårene og avlastet ytterligere med det, men nedover klarer jeg ikke slippe opp nok til at lårene kan få fritt spillerom. Det er både for steinete, for svingete, for bratt og for lang utforbakke til at jeg tør slippe meg utfor. Bremsing i utforbakke er noe av det som sliter mest på lårmuskulatur i løp med mange høydemeter, det fikk jeg også erfare på Hornindal Rundt i fjor, og det er mest derfor jeg har tatt med staver. De har fast lengde og jeg bruker dem uten stropper, da kan jeg kjapt flytte hendene mellom tre-fire holdepunkter og jeg risikerer ikke skulder eller stav om den skulle sette fast i steinura.

Molly og Ivar har løpt fra meg mens jeg tok frem stavene, men jeg tar dem raskt igjen, har blitt mer dreven på nedoverløpingen siden Hornindal Rundt. Fra Keisarpasset er stien ganske jevn og fin, og det går fort unna ned til Gjertvannet og bort til Gjertvasshaugen. Vi forlater Jotunheimen nasjonalpark like fort som vi kom inn i den og befinner oss nå i Utladalen landskapsvernområde der vi løper gjennom Gjertvassdalen. Her er det frodig og småkupert. Når vi nærmer oss Storebrui over Utla kjenner jeg at jeg må slippe opp litt. Temperaturen over Fanaråken var veldig hyggelig og løpevennlig, så jeg har glemt litt bort å være påpasselig med å få i meg nok næring gjennom væskeinntaket. Jeg drikker kjapt en flaske med Tailwind, tar også en Clif Block og en smoothie. Liv hilser i forbifarten, jeg ønsker henne god tur videre. Jeg har ikke noe overskudd i kroppen nå, tar det rolig til litt over broen og i skogen etterpå, så kommer kreftene sakte men sikkert tilbake og jeg øker tempoet igjen. Men jeg merker at jeg mangler det ekstra giret jeg hadde da jeg løp SMVE og Ecotrail Oslo på formtopp for fem uker siden.

Ferden går videre på fine stier i irrgrønn småskog mot Skogadalsbøen. Med litt mer krefter innabords hadde jeg nok fint løpt med god flyt her, men det kjennes tungt å løfte bena over de mange steinene på stien. Ved Skogadøla tar jeg meg god tid og fyller alle flaskene før det bærer sakte men sikkert oppover der stien kryper bortover lia oppunder Friken. Jeg hadde nok ikke sett nøye nok på kartet da jeg forberedte meg til turen, for jeg så egentlig for meg at jeg skulle kunne løpe relativt flatt i dalsiden nedover langs Utladalen. Det går ikke veldig fort nå, men utsikten over mot Maradalen og Hurrungane er upåklagelig så humøret er likevel på topp.

Maradalen med Maradalsbreen, Maradalstindane, Sentraltinden, Styggedalstindane og Gjertvasstind.

Farten er litt av og på for flere av oss her, vi er flere som løper i skyttel forbi hverandre, stopper opp, blir løpt forbi, og løper forbi igjen. Litt humoristisk småsnakk bortover lia, og der treffer jeg på Andreas også. Vi løper sammen til den siste stigningen før Utladalen åpenbarer seg og det går nedover igjen mot Fleskenoshaugane, her blir det mer løpbart og jeg setter opp farten igjen. Det går unna nedover de støvete stiene, best ikke å ligge rett i hælene på noen her. Når jeg kommer ned til Fleskedøla like etter stikrysset ved Fleskedalen går jeg litt uti elven på steinene for å fylle vannflaskene, da Pål kommer forbi og jumper uti med begge bena. Det ser så digg ut at jeg gjør det samme. Godt å kjøle ned føttene, temperaturen begynner å bli høy nå. Pål løper raskt videre men jeg tar meg tid til å kjøle godt ned og fylle Tailwind. Selv om jeg har en formening om at det ikke er langt igjen til CP1 så tenker jeg at det er bedre å ikke gå tom i denne varmen, særlig når distansene har vist seg å ta lenger tid enn jeg har planlagt for. De er også lenger enn hva som er oppgitt, men det tar jeg med knusende ro, bonuskilometer i disse omgivelsene tar jeg imot med glede. Klokken viser nå 27 km og det skal være 3 km igjen til Vetti Gard, i virkeligheten er det 6 km igjen.

Ved Ingjerdbu skulle jeg virkelig ønske at arrangøren hadde lagt løypen til DNT-stien som svinger utenom Vettisfossen, der det til og med er merket med severdighet til Nord-Europas høyeste fossefall. Isteden løper vi 400 meter lenger inn på platået, tidvis i samme sporet som vi skal løpe opp igjen fra Vetti gård. Jeg snakker med en som har løpt feil og fått med seg utsikten, han sier det er absolutt verdt omveien. Jeg velger å ikke løpe bortom. Det angrer jeg på fortsatt. Kan vi håpe på at løypen neste år blir mer ettergått i forhold til å inkludere slike perler i selve GPX-sporet?

 VisitNorway.no - Vettisfossen

VisitNorway.no - Vettisfossen

 NRK.no - Vettisfossen

NRK.no - Vettisfossen

Ingjerdbu med Stølsmaradalshyrna og Stølsnosi som omkranser Ringstindane.

Fra Vettismorki løper jeg med stavene vannrett på fine stier gjennom åpen skog til det begynner å bli veldig bratt. Da vipper jeg kjapt stavene ned og støtter meg på dem på toppen av håndtaket. Stien slynger seg bratt ned lia, 350 høydemeter på bare 1,3 kilometer. På vei ned møter jeg stadig løpere som er på vei opp igjen, vi hilser og gratulerer hverandre med innsatsen og ønsker god tur videre. Det blir varmere og varmere jo lenger ned jeg kommer, og vel nede på CP1 må det minst være 30 grader. Jeg ankommer Vetti Gard etter seks timer og med 33 km på klokken, ambisjonen var mellom fire og fem timer. Etter den obligatoriske legesjekken får jeg dropbagen min, og jeg forsyner meg godt av serveringstilbudet med suppe, cola og Vestlandslefse. Jeg tar meg god tid til å drikke mye, koser meg med appelsinen som jeg har delt opp og lagt i dropbagen, fyller opp flaskene med Tailwind, noen med vann, og legger nye poser med Tailwind i vesten. Jeg hører flere løpere rundt meg ta beslutningen om å stoppe her. Så treffer jeg Daniel, han har også tatt seg god tid for å hente seg inn igjen. Han drar avgårde før meg, jeg tar en omvei om toalettet før jeg etter tre kvarter legger i vei opp lia igjen.

Turen opp kjennes lettere enn turen ned, nå kan jeg bare gå jevnt og rolig på puls. På vei opp møter jeg stadig løpere som er på vei ned, vi hilser og gratulerer hverandre med innsatsen og ønsker god tur videre. Jeg slår følge med Inger Haugland oppover, samtalen går hele veien og plutselig er vi oppe. Jeg løper bortover når det flater ut, tror hun henger på men ser etterhvert at jeg ikke har noen bak. Jeg lurer på om jeg har oversett stikrysset ved Vettismorki mot Sletningsbu, og fisker frem GPSen som stort sett ligger i hoftebeltet. Jeg har løpt forbi sporet, men det er ingen sti der på kartet. Jeg løper litt tilbake, diskuterer med noen løpere jeg treffer da om vi skal følge stien eller sporet, og lander på stien. Løper videre oppover men slår over i gange ganske raskt, selv om det er slakere er det fortsatt greit motbakke opp til Morkaskaret. Vestlandslefsen ligger tungt i magen, jeg angrer litt nå på at jeg forsynte meg av det som i utgangspunktet er en velsmakende godbit.

Løypen går på nordøstsiden av Øytjørn. Her virker det som om DNT samarbeider med Xreid om å få reetablert stien, for på dette 2 km lange strekket er tråkket er så og si usynlig. Jeg er på full fart sørover på den synlige stien da jeg blir ropt tilbake, noen har sjekket sporet og fanget opp at ruten går mer østover. Jeg løper tilbake, men kunne like gjerne løpt rett over, det er jo ingen sti å oppdrive i den høye lyngen. Skraper opp leggene litt, hadde vært kjekt med noe beskyttelse. Jeg glemmer ikke leggkompresjonsstrømpene neste gang. Etter hvert ser vi noen sporadiske T-merkinger, de er ikke nødvendigvis synlige fra en til den neste. Med tidvis feilløping til side for løypen sjekker jeg igjen min egen GPS, igjen erfarer jeg at de foran ikke nødvendigvis vet hvor ruten går. Jeg har fått smaken på å kjøle ned føttene i bekkene, plasker stadig uti i forbifarten, eller blir ståede uti når jeg skal fylle vann.

Det går litt raskere igjen når vi kommer på ned til den mer etablerte stien som går sør for Øytjørn og inn Hjelledalen. Men fortsatt er det noen som sliter med å følge merkingen, og jeg går lei av å forholde meg til at de stadig løper feil, så jeg setter opp tempoet og løper forbi dem til jeg tar igjen Mathias Berg, vi har passert hverandre noen ganger på vei opp hit. Vi løper sammen videre og praten går. Han sier også takk for inspirerende lesning om SMVE, det blir jeg veldig glad og takknemlig for. Etterhvert løper vi også med Terje Berntsen, men så må jeg ta en pust i bakken og slipper dem. Etter et par minutter fortsetter jeg, men det går litt saktere nå så jeg tar dem ikke igjen.

Hjelledalen med Austanbottstindane og Stølsmaradalstinden i bakgrunnen.

Solen går ned kl 23:10. Like etter stopper jeg og spiser en pose barnemat med kylling og couscous og drar på en langermet trøye. Da hører jeg Arne hilse idet han passerer, og jeg får det travelt med å gjøre meg ferdig. Får på meg vesten igjen og så løper jeg avgårde med ny energi for å ta ham igjen. Jeg holder et jevnt tempo, løper mellom flere løpere nå, det går en halvtime så tar jeg ham igjen i enden av et snøparti. Han holder følge med Henriette Lund og Magne Eikild, og jeg henger meg på, tempoet kjennes passe ut. Praten går livlig, og nå står månen også opp. Henriette følger med på ruten, men på østsiden av Breikvamsnosi havner vi likevel et stykke på siden av stien og må krysse over noen koller og bratte snøsider for å komme oss tilbake på ruten. Bonusen er nydelig utsikt mot Falketind. Vi er straks nede på grusveien og ute av Utladalen landskapsvernområde, og holder godt tempo inn mot Tyinholmen og CP2. Henriette løper sitt første ultraløp, jeg er mektig imponert.

Månen på vei opp, klokken er 23:50.

Ultraløper (Arne) i solnedgang. Falketind i bakgrunnen.

Klokken er 00:30 når vi ankommer CP2, vi har da løpt 58 kilometer på 12,5 timer. Jeg treffer Daniel utenfor turisthytten og slår meg ned ved bordet hans, hilser på familien hans som har kommet for å bistå ham. Jeg slår på telefonen og får inn noen oppmuntrende meldinger fra Kristine og barna som følger med hjemmefra. Arne slår seg også ned. Også her bruker jeg tre kvarter, får i meg varm og deilig suppe, kaffe fra termos, cola, appelsiner og litt banan. Jeg fyller på med mer Tailwind i flaskene og legger nye stick-packs og poser med barnemat i vesten. Etter hvert kommer legen bortom for å ta medisinsk sjekk av oss, og etter det går jeg inn, har blitt litt nedkjølt av å sitte stille ute selv om det egentlig ikke er noe kaldt. Tar en tur på toalettet, slår av en prat med Andreas som har kommet inn, tar på ulltrøyen under den langermete trøyen og jakke utenpå, og et par tynne vanter, og så bærer det avgårde igjen. Daniel har løpt videre sammen med Tyler mens jeg er inne, og også Henriette er utålmodig og har begynt å løpe bortover veien. Magne og Arne følger på, og jeg bak der igjen. Vi er snart samlet igjen og beveger oss og godt tempo oppover lia mot Utsikten. Henriette og Magne har fått på hodelykt, mens Arne og jeg velger å la den ligge i vesten. Det er på det mørkeste nå, og det er ikke veldig mørkt, bare skumring med fullmåne og lett å orientere seg og følge stien uten lys. Jeg minner de andre på å ta seg en titt bakover mot Falketind, Uranostind og Hurrungane der toppene ligger og bader i skumringen. Jeg har fått tilbake varmen, og legger jakken og vantene tilbake i vesten. Slik løper jeg resten av natten i bare tynne trøyer og korte tights. 

Arne, Magne og Henriette på Utsikten.

Fullmåne på Utsikten, kl 02:30.

På toppen blir det litt snøløping før det på ny er mye ur å bevege seg gjennom. Vi tar etterhvert igjen Daniel og Tyler og noen til som forsøker å finne den sikreste traversen ned fra Utsikten til stien innover Vennisstøldalen. Det er en bratt snødekt side ned som vi ser flere har benyttet seg av, men nå har snøen frosset seg hard og gir fint lite feste. Å skli ned og ende opp i den steinete ura vurderer vi som ikke sikkert, og går isteden ned litt vest for dette partiet til det er såpass slakt at vi våger å krysse snøen. Så kommer vi oss gjennom uren og ut på den T-merkede stien. Eller vi er ikke akkurat ferdig med uren, etter hundre meter er vi igjen omringet av stein. Det går jevnt men sakte fremover i steinuren, med store skarpe steiner er det liten vits i å risikere liv og lemmer og staver for å komme litt fortere frem. Time etter time, stein og atter stein. Men når jeg løfter blikket er utsikten fin, det hjelper på. Jeg tar meg tid til å stoppe opp og se meg rundt innimellom det monotone. Idet vi kommer ned mot Dryllin står solen opp igjen klokken 03:54. Det er nydelig utsikt over fjellvannet. Først når vi har passert Dryllin tar steinura slutt, og vi kan slippe opp litt nedover i Vølodalen. 

Utsikt over Dryllin mot Uranostinden, Mjølkedalspiggan, Mjølkedalstinden, Snøhøltinden og Store Rauddalseggje langt bak mot venstre, og Galdeberget, Torfinnstinden, Kalvehølotindane, Rasletinden og Valdresflya.

I bunnen av Vølodalen krysser vi flere små elver. En av dem er knedyp og med den første vadesteinen midt i. Jeg går først, er litt trøtt og sliten og kjenner lite for å forsøke å holde balansen over til steinen, og har også behov for å dyppe bena, så jeg går bare rett uti med vann til knærne over elven. De andre vipper seg med stavene over til vadesteinen. Så rusler vi oppover lia mens solen stiger opp over fjellene skrått bak oss. Nå har vi selskap av to svenske karer, Thomas Trolltoft og Torbjörn Karlsson. Praten går oppover og bortover til Vølohornet, men så drar de ifra sammen med Magne. Vi andre tar en liten pause på toppen ved Vardeggene før nedstigningen til Yksendalsbu, jeg tar av meg den langermete trøyen og ulltrøyen og tar på solskjerm og solbriller igjen, solen varmer nå og jeg er klar for en ny dag. 

Yksndalen. Her aner jeg bare fred og ingen fare.

Den bakken ned er sykt bratt. Ned til Vetti Gard var det ihvertfall svinger, men her er det rett utfor en enda brattere fjellside, 355 meter rett ned på 1,2 kilometer. Jeg kjenner at jeg blir imponert over de som går denne ruten med full oppakning, det må være en vanvittig økt enten de skal ta seg ned eller opp. Nede ved Yksendalsbu sitter det fortsatt nattefrost i den frodige vegetasjonen, noe overraskende etter den milde natten i høyden. Jeg tar igjen Henriette og låner bort nødladeren så hun får ladet klokken sin. Mens vi står og ordner og spiser litt smågodt blir vi tatt igjen av Arne og Daniel. Vi fortsetter sammen, men stopper litt lenger borte for å fylle vann i en bekk. Arne er kjapt ferdig og fortsetter, mens vi andre bruker litt lenger tid. Nå er det imidlertid mer løpbart, så vi løper jevnt og rolig etter Arne, tar ham sakte men sikkert igjen. Ned mot Olefjorden øker vi på, jeg løper med stavene vannrett og holder dem midt på, men etter mange timer med stavgang og -løping har jeg vent meg til et litt annet tyngdepunkt, og snubler og faller. Heldigvis rekker jeg å krølle meg sammen og rulle rundt med høyre skulder først, fallteknikk fra snøbrett fungerer utmerket også på stiløping. Kjapt oppe igjen, rister det av meg og løper videre. Vi løper litt for langt der stien gjør en nittigrader, for jeg har fått for meg at dette er Bygdin og nå er det bare bort lia igjen til CP3, men nei. Vi må tilbake igjen og krysse Skamdalen og opp brattlia til Systerbottjernet. Jeg angrer litt på fartsøkningen, kunne nok spart kreftene til nok en motbakke. Arne tar oss igjen i sitt jevne tempo. Jeg får tilbake laderen min, nå er det min tur til å lade klokken. Etter at jeg på SMVE erfarte hvor kjedelig det er å ikke ha et presist GPS-spor bestemte jeg meg for å løpe med beste presisjon på klokken og heller lade underveis. Men så sakte som det har gått kunne jeg nok klart meg med ultramodus likevel. På vei opp lia sier Daniel til Henriette at hun ligger på syvende plass, da får hun blod på tann og setter farten opp. Hun ligger godt foran på vei opp Skjeldrehornet, men stopper opp ved toppen og prater med en kar så vi tar henne igjen. Nå kjenner jeg at tempoet vi holder er litt i raskeste laget og jeg har behov for å sette meg ned og ta en pause, og jeg sier at de andre bare må løpe videre, sier takk for hyggelig selskap og hilser dem lykke til videre. Klokken er nå åtte om morgenen og vi har løpt 85 km på 20 timer.

Jeg setter meg ned og tar av høyre skoen, sålen har vridd seg og det kjennes som om lilletåen har fått en stor blemme på undersiden. Jeg retter på sålen og tar på skoen igjen, det føles bedre. Så fortsetter jeg i roligere tempo, men må ta en ny stopp ved Bergaåntjernet ved 89 km, nå har lårene sagt takk for seg. Som på SMVE har jeg så langt klart å holde muskulaturen i sjakk underveis ved å ta gåpauser innimellom, scanne kroppen og ha fokuset i og hvile i de musklene som er spente og kjenne at de slapper av igjen. Jeg har hatt mye fokus på hoftemuskulaturen, og løperkneet har jeg ikke kjent noe som helst til. Og lårmusklene er ikke slitne og møre slik som på SMVE, de bare virker ikke. Fokuset har nok gått på bekostning av andre muskler, eller jeg har glemt det litt bort etterhvert som jeg har blitt mer og mer sliten. Ihvertfall konstaterer jeg hos massasjeterapeuten et par dager etter løpet at det bygget seg opp noen gode muskelknuter i hamstringene og i skreddermuskelen. Jeg tipper begge fikk seg en smell da jeg falt og fikk rullet meg rundt, og at de nå hindrer quadriceps i å fungere optimalt. 

Jeg sitter ved Bergaåntjernet og spiser og nyter utsikten. Det passerer flere løpere forbi mens jeg sitter i lyngen i solen. En av dem er Johan Gulbjørnsen som også løp SMVE for seks uker siden, han har kjent meg igjen og stopper og hilser og slår av en prat. Når han løper videre kjenner jeg at jeg har fått tilbake litt krefter, og forsøker å holde tritt med ham og et par andre han løper i følge med. Men selv om det frister å slå følge kjenner jeg at nå må jeg bare gjøre mitt eget løp, holde den farten som jeg til enhver tid har inne, og det blir stort sett gåing herfra og inn. Så jeg ligger tidvis tett oppi, tidvis lenger fra. Avstanden øker jo lenger ned vi kommer og varmen stiger. Men jeg holder et godt og jevnt tempo, så selv om det går sakte i forhold til min vanlige løpefart, så går det forover, og jeg taper ikke noe relativt til de andre løperne jeg nå har rundt meg. I varmen dypper jeg stadig føtter, svettbånd og solskjerm i bekkene jeg passerer, drikker godt og fyller på når jeg finner rent vann. Sakte men sikkert beveger jeg meg bortover det grønne beltet forbi Seksin og østenden av Bygdin og ankommer CP3 ved Bygdinveien etter 23,5 timer, jeg har nå løpt 98 km og passert persen min i antall timer løpt. På vei inn møter jeg både Pål, Arne, Daniel og Henriette som er på vei ut, vi gratulerer hverandre og ønsker hverandre lykke til på siste etappe. Da har jeg ikke tapt så mye tid som jeg fryktet, det gjør godt og det motiverer meg.

Klar for Bitihorn, men først noe å bite i på CP3.

Jeg får sitte i en campingstol i skyggen av Red Bull teltet. Her kan jeg sitte med bena rett ut mens servicepersonellet disker opp med cola, suppe, bananer og seigmenn. Jeg får til og med fylt opp vannflaskene mine. Legesjekken er greit unnagjort, jeg er ikke dårlig, jeg drikker godt med både Tailwind og vann og får i meg salttabletter regelmessig. Jeg spør om hvordan det er med tilgjengelighet på drikkevann herfra og inn til mål, og da det kun er i bekken ned fra Velumskardet det er mulig å fylle på nå, så fyller jeg alle fem flaskene, tre med Tailwind, to med rent vann. Jeg drikker også godt med både Tailwind og cola, og spiser den siste appelsinen. Arrangøren har ikke sørget for toalett her, noe som burde vært på plass gitt det lange strekket mellom CP2 og mål (det er riktignok et toalett ved den ubetjente hytten Yksendalsbu), og jeg har holdt meg de siste fire timene i håp om såpass service. Litt skuffet innser jeg at nå må jeg bare holde meg til etter Bitihorn, ikke snakk om å sette seg til i folksomme omgivelser. Så jeg kjenner behov for å komme avgårde igjen, selv om jeg nok hadde hatt godt av 45 minutter blir det bare 30 minutter pause nå. Jeg ser at Tyler har kommet inn og sitter i skyggen, men nå vil jeg komme meg avgårde, nikker bare kjapt i forbifarten. Klokken er litt før 12 når jeg setter i marsj igjen, passerer 24 timer ute nå.

Oppover Bitihorn er det godt og varmt. Med godt med påfyll av mat og væske og salttablett er det ikke noe problem, jeg tar en liten slurk innimellom, går mest bare jevnt og trutt. Jeg opplever at det går sakte, får bekreftet det når noen løper forbi meg oppover lia. Samtidig ser jeg etterhvert at jeg faktisk tar igjen rubbel og bit av de som går opp uten startnummer på brystet, det føles godt når jeg tenker på at jeg tross alt har 100 kilometer i bena, og selvtilliten får en boost. Jeg blir ikke tatt igjen av flere, men tar selv igjen et par løpere på vei oppover, ser i ettertid på Strava Flyby og Racetracker at jeg plutselig bare ligger tjue minutter bak Henriette, Arne og Daniel når jeg står på toppen av Bitihorn etter en time. Det betyr at jeg har halvert forspranget deres på det korte strekket. Men jeg tar dem likevel aldri igjen. Når jeg har kommet opp til toppen av Bitihorn gjør jeg opp for at jeg ikke løp omveien ved Vettisfossen. Selv om løypen ikke går via selve toppunktet skal jeg ikke har vært på Bitihorn uten å ha vært innom det. Så jeg lar de andre løperne skli ifra, og går raskt de siste meterne til toppvarden og henger litt der sammen med alle turgåerne, tar bilder og nyter utsikten. Det koster så lite i den store sammenhengen, og det gir så mye.

Tilbakeblikk

Bort langs eggen her...

... og så langs høydedraget der. Mål i sikte!

Så har jeg mentalt påfyll å tære på når det bærer nedover igjen. Det kommer godt med, for nedturen blir en nedtur på flere måter. Kanskje det er fordi føttene mine aldri har løpt så lenge før. Kanskje jeg knyttet skoene litt for løst slik at det ble for mye bevegelse mellom sokkene og skoene. Kanskje jeg overdrev med hvor ofte jeg dyppet føttene i bekkene. Kanskje en kombinasjon av alt eller noe av dette, det vet jeg ikke før neste gang. Ihvertfall føles det nå som at fotsålen har løsnet fra foten og beveger seg i alle retninger. Det går greit så lenge det er vannrett, men når det går oppover eller nedover eller sideveis svir og brenner det under begge føttene. Ikke det beste som kunne oppstått med 600 bratte høydemeter foran meg, som tidvis må klatres, hoppes, åles og krypes. Stavene fungerer mer som krykker, jeg klamrer meg til dem eller til fjellsiden på vei ned. 

På vei ned fra toppen virret jeg litt rundt sammen med Morten Fundingsrud, jeg overså flagget på nordsiden av hytten da jeg siktet meg inn mot toppen. Vi finner etterhvert ruten nedover og Morten drar ifra, mens jeg, til tross for at det går sakte uten fungerende lår og med føtter som svir hver gang jeg trår litt feil, etterhvert tar igjen Bjørn Dyregrov Haukeland og vi hjelper hverandre med å finne flaggene vi skal følge ned gjennom Velumskardet. Jeg drar litt ifra når vi nærmer oss Hornstølen, men tar meg likevel tid til å stoppe ved bekken og fukter føtter, solskjerm, hår og svettebånd, og fyller flasker. Jeg har brukt nesten dobbelt så lang tid ned fra Bitihorn som jeg brukte opp.

Etter noen hundre meter på en stekende grusvei tar jeg inn på stien opp mot Rv51 og Båtskardstølane, og når det nå begynner å gå oppover igjen kjenner jeg at nå klarer jeg ikke lenger å pushe og holde samtidig. Jeg finner noen busker og lar det stå til, har med toalettpapir så jeg er raskt ferdig og i vei igjen. Jeg holder et godt tempo opp mot riksveien, ser at Bjørn fortsatt er bak. Jeg pusher på opp til Oledalsbrynane, men velger feil sti og havner utpå pynten rett nord for Smørkollen, må en sløyfe tilbake for å komme ned på riktig sti. Jeg ser ingen rundt meg nå, men satser på at jeg fortsatt er foran. Pusher videre på, det er det som holder meg oppe i dette varme ørkenlandskapet. Jeg har ikke smurt meg med solkrem siden fredag morgen, burde nok hatt en ekstra solkrem i dropbagen på CP3. Siden vi hele tiden har løpt mot øst, sør, øst igjen og nå sørøst er det høyre siden av kroppen som får solen rett imot. Jeg har heldigvis den tynne vindjakken med meg, jeg tar på høyre arm og dekker til høyre side av halsen, kan ikke ta den på meg mer, det blir for varmt. Klokken er fire på ettermiddagen, det er mellom 25 og 30 grader i skyggen og enda varmere i solen, jeg har bare det vannet jeg har i vesten, begynner å ane behov for å rasjonere litt så jeg drikker mindre enn jeg har lyst til. Sper på med en smoothie. 2,5 liter vann fylte jeg opp for fire timer siden, det skal være 15 km mellom CP3 og mål, noe som innebærer at jeg har minst 3 km igjen. Jeg håper det er riktig, men regner med at det er det dobbelte.

Etter å ha løpt så lenge i så fine omgivelser i Jotunheimen føles strekket over høydedraget fra Oledalsbrynane mot Knausehøgde som en strafferunde, og med varmen får jeg litt deja vu fra Ecotrail Oslo og strafferunden på Bygdøy. Jeg kjenner jeg er lei. Nå holder det. Det kunne i det minste ha vært fint. Jeg passerer et par med hund som tar bilder med seg selv med den storslåtte utsikten mot øst som bakgrunn. Se opp, husk å se opp og ut. Jeg ser i ettertid at det er over en time siden sist jeg tok et bilde. Jeg løfter blikket, og det er jo nydelig, det er bare litt lenger unna. Eller så er det jeg som har blitt litt mer nærsynt, fått litt mer tunnelsyn etter 28 timer på tur og enda lenger siden sist jeg sov, gått litt lenger inn i boblen hvor jeg mer enn noe annet fokuserer på tilgang på vann for å drikke, for å kjøle ned føtter og hode. Men jeg ser utover, stopper opp og blir i utsikten, tar det inn og fyller opp med ny energi. Tar noen bilder og fortsetter videre, ikke lenge igjen nå.

Jeg får en ny nedtur når jeg skjønner at jeg skal rundt Grønekinnkampen på østsiden, da er ikke skibakken ned til Beitostølen så nærme som jeg håpet. Tar denne ørkenvandringen aldri slutt? Jeg får lyst til å grine. Fortsetter, et skritt foran det andre, håper det ihvertfall skal bli skygge på baksiden av fjellet. Og heldigvis, rett øst for toppen hvor stien skrår nedover gjennom et frodig parti gir toppen et snev av skygge, jeg lener meg inn i den og finner litt hvile og henter meg inn. Tar den siste smoothien, skyller ned med litt vann. Fortsetter nedover lia, ser et bekkedrag. Det er tørt. Fortsetter bortover og oppover mot Knausehøgde, GPSen viser rett frem så jeg regner med at jeg skal rett opp til toppen. På vei oppover møter jeg en hyggelig dame, hun spør hvordan det går, jeg sier går fremover, men det er lite med vann. Hun har ikke noe å avse, men takk for tanken ihvertfall. Jeg tar igjen to andre fotturister, men i iveren over det overser jeg stikrysset hvor jeg skal bryte av til høyre og ta vestsiden rundt fjellet. Jeg er nesten oppe når jeg oppdager feilen, orker ikke snu og løpe ned og tilbake igjen, jeg har sett Bjørn og en til lenger bak og håper å kunne holde dem bak meg litt til, så jeg bryter av til høyre og drar ned gjennom lyng, busker og tett krattskog. Skulle hatt leggkompresjonsstrømpene ja. Stien går heldigvis rett inntil fjellsiden, så jeg kommer meg raskt ut på den og videre på rett spor. Drikker litt, den siste flasken er halvtom. Fortsatt foran. 

Det varer ikke lenge. Når jeg endelig kommer til skibakken blir jeg forvirret av et upresist GPS-spor og flere skiløyper. Etter en feilløping ser jeg Bjørn og en til farer forbi ned bakken. Jeg gir opp GPS-sporet og følger på, men det går sakte. Sakte, sakte går jeg ned skibakken. Det gjør vondt, bruker stavene godt til å støtte meg på. Stopper opp og putter vindjakken i vesten, kan jo uansett se litt presentabel ut hvis noen skulle finne på å ta bilde. Jeg stavrer meg sakte men sikkert ned til bunnen av skibakken. Her står en funksjonær som sier bra jobbet, nå er det bare ti minutter igjen, og en smilende blid Bjørg Marit med to store glass vann, jeg tar begjærlig imot og sluker begge. Hun sier hun har hørt at det er varmt og tørt over fjellet. Jeg er full av takknemlighet. Så spør hun om jeg vil ha en burger, hun skal hente en til Arne, og om hun skal hente meg ved mål. Ja takk, ja tusen takk. Jeg er over meg av takknemlighet. Så fortsetter jeg inn på lysløypen. Det går ikke så fort, og det er ikke én men 1,7 kilometer, jeg blir forbiløpt av sikkert syv-åtte løpere, det tar tjue lange minutter før jeg runder hushjørnet og ser målseilet. Jeg går fort mot mål, hever armene og jubler, hører bjellene og applausen som vi har blitt varmt tatt imot med på alle CPene, ser at klokken straks er 18 og at jeg har under 30 timer innen rekkevidde, så jeg klarer å mobilisere de siste kreftene til å småjogge inn til målstreken hvor jeg klokker inn til 30 timer blank.

Foto: Bjørg Marit Sollie

117 km, 6000 høydemeter, 30 timer gjennom Jotunheimen i nydelige omgivelser. Flott vær, hyggelig selskap og få muligheter til å løpe i et komplisert terreng. De siste 19 kilometerne fra CP3 til mål tok 6 timer. Jeg perset i antall høydemeter og timer, og er veldig fornøyd med i det hele tatt å komme i mål i et løp der rundt 40% bryter underveis. Fantastisk fin og brutal tur.

Tusen takk til Salomon Xreid Norway for et fantastisk arrangement og strålende service hele veien på alle CPene og i mål. Det er godt for en sliten løper å bli tatt så godt hånd om. Jeg gleder meg til neste gang!

Etter å ha sittet litt ned ved mål og fått i meg Farris og pratet litt kjører vi til leiligheten. Jeg får av meg klærne og tar en kjærkommen dusj før jeg setter meg ned i sofaen med burger og ingefærøl. Vi har snakket om å gå ut og spise pizza etter hvert, men når klokken er åtte kjenner jeg at jeg har problemer med å holde en samtale gående, jeg faller ut både med oppmerksomhet og sliter også med å holde øynene åpne. Klokken halv ni sier jeg at jeg prøver å ta en time på øyet, og så kan vi gå ut. Jeg setter på vekkerklokken både om en time og for neste morgen. Den første våkner jeg aldri av, sover helt til kl seks neste morgen.

Jeg begynner dagen med å spise to frokoster og drikke mye vann, og se på bilder fra løpeturen. Og så fersk kaffe. Vi pakker oss ut av leiligheten, jeg får kjøre med Lars hjem, men først er det premieutdeling. Vi drar ned til registreringen og får finisher-T-skjorter, feirer de som kom på pallen og alle oss andre som fullførte, henger litt rundt og snakker med kjente. Så drar vi til Kiwi og handler mye karbo, spiser is og smører solbrent hud, og så drar vi hjem. Når jeg åpner døren hjemme stormer mine kjære til meg, stolte og fulle av beundring gratulerer de meg. Kristine overrasker meg med en skikkelig middag som er alle post-ultraløp verdig – kyllingspyd med peanøttsaus og ris. Jeg spiser to porsjoner, og sover nye ni timer.

Foto: Lars Kaldhussæter

Foto: Lars Kaldhussæter

 

---

Etter to dager med løpefri har føttene fått tørket og vannblemmene har trukket seg mye tilbake, og jeg tar en kort og lett runde før jeg får behandling hos massasjeterapeut. En ny hviledag og så løper jeg som vanlig, det blir ti dager på rad med løping og totalt 165 km de to ukene etter løpet. Jeg er godt fornøyd med å være såpass raskt tilbake med tanke på hvordan det ble etter SMVE og Ecotrail Oslo.

---

 

Link til løpets hjemmeside: www.xreid.com

 

---

 

Teknisk oppsummering av Salomon Xreid Jotunheimen 117 km og 6000 høydemeter

 

Bekledning:

  • Team Compressport racekit (solskjerm, trøye, svettearmbånd, trailtights, shorts, hoftebelte – leggkompresjonsstrømpene glemte jeg)
  • Julbo Bivouak Zebra solbriller
  • Comfyballs bokser
  • Injinji trailsokker
  • Altra Lone Peak 3.5 med gamasjer
  • Suunto Spartan Ultra klokke med GPS-sporet til XREID
  • Telefon
  • Garmin eTrex 30x håndholdt GPS med Topo Experience Pro 3 kart og GPS-sporet til XREID

Dette hadde jeg i løpevesten (Salomon S-lab Advanced Skin3 12 Set) fra start:

  • 5x Salomon softflasker 500ml ferdigblandet med Tailwind Naked
  • 5x Tailwind Naked stick-pack
  • 15x Salttabletter 450 mg
  • 2 x Clif Bar
  • 1x Clif Blocks Black Cherry Chews
  • 4x barnemat på pose (kylling og ris, smoothies)
  • Team Compressport racekit (vindjakke, langermet trøye, pannebånd, vanter)
  • Salomon Bonatti Pro vind- og vanntett jakke
  • Helly Hansen regnbukse
  • Brynje Wool Thermo overdel og underdel
  • Gore Windstopper hansker
  • Trimtex vindtett løpelue fra Romerike Ultraløperklubb
  • Gemini Lights Olympia 2100 hodelykt
  • Contour +2 actionkamera
  • Leki Micro Stick Carbon staver
  • Toalettpapir
  • Nødteppe
  • Rescue Juice nødlader
  • Batterier til GPS
  • Ladekabler
  • Racetracker GPS-enhet
  • Kort og kontanter

Dette hadde jeg i dropbagene:

  • Tailwind Naked
  • 5x Tailwind Naked stick-pack
  • 4x barnemat på pose (kylling og ris, smoothies)
  • Kaffe på termos
  • Oppskjærte appelsiner
  • Ekstra nødlader

Ernæringen med Tailwind som fundament er innertier. Jeg har med meg litt mer enn jeg trenger, heller det enn for lite. Jeg fyller opp flaskene på alle servicestasjonene, heller en flaske for mye enn en for lite, og jeg forsyner meg godt av det jeg kjenner jeg trenger og har lyst på der og da. Løpebekledningen fra Compressport sitter som et skudd og gnager aldri. Jeg kunne med fordel ha husket leggkompresjonsstrømper og løse armer – stedvis småkratt og grov lyng er ikke godt på leggene, og løse armer er enklere å håndtere og ofte tilstrekkelig når det tidvis blir kjølig. Løpevesten fra Salomon er på 12 liter og rommer alt jeg trenger og sitter bra. Mesteparten av det obligatoriske utstyret forblir urørt i løpevesten i det nydelige sommerværet. På føttene har jeg Injinji lave trailsokker og Altra Lone Peak 3.5 med gamasjer, det pleier være midt i blinken med godt feste, god demping og god komfort, gamasjene gjør at jeg slipper å få småstein og kvister oppi skoene. Men under SMVE erfarte jeg at føttene hovnet litt mot slutten, og for å bøte for dette har jeg knytet skoene litt løsere enn vanlig. I tillegg har jeg løpt i 30 timer med våte sko store deler av tiden. Så for første gang har jeg opplevd å få vannblemmer under føttene. Jeg tenker at neste gang skal jeg knyte som jeg pleier, og heller bruke tynnere sokker enn jeg gjorde nå, da kunne jeg unngått å bli så varm på føttene at jeg hadde behov for å bløtgjøre skoene så ofte.

Merknad: Jeg er med i Team Compressport og får derfor rabatterte produkter fra Compressport, Altra, Injinji og Oofos. Dette er produkter jeg har brukt lenge og har vært svært godt fornøyd med også før jeg ble ambassadør.

Comment