Jeg sitter i sofaen med bena hvilende på z-rolleren, den lave summende lyden fra er jevn og søvndyssende, men det motvirkes raskt når den tar tak i noen muskelspenninger. Det er nå fire uker siden Soria Moria til Verdens Ende og 2. plass på mitt første 100 milesløp, og det er tre uker siden min første DNF på Ecotrail Oslo 80 km (les mer om det løpet her). Etter to ultraløp på én uke har det vært lite løping, to korte turer denne uken, ingen løping forrige uke, knappe 25 km fordelt på seks korte løpeturer uken før det. To runder hos massasjeterapeut har fått løst opp i mye spent muskulatur. Jeg har gjort unna fire eksamener med forhåpentligvis godt resultat. Fokuset nå er å få ting såpass på stell at jeg kan stå på startstreken ved Turtagrø om to uker og løpe XREID Jotunheimen.

Situasjoner som dette avstedkommer gjerne mye overskuddsenergi. Jeg har brukt noe av det til å sammenfatte noen av de mange inntrykkene jeg sitter igjen med fra en lang langtur. Du har 7000 ord foran deg (ca 20 minutters lesetid), så fyll kaffekoppen eller vinglasset og nyt turen.

 

Soria Moria til Verdens Ende 100 miles / 161 km – 19.-20. mai 2018 - 2. plass 

 

IMG_4284.jpg

Soria Moria til Verdens Ende 100 miles er et terrengultraløp som tar deg 161 km fra Soria Moria ved Voksenkollen i Oslo gjennom 4 fylker og 12 kommuner på nydelige stier som ligger som perler på en snor, knyttet sammen med mellompartier langs vei, til Verdens Ende på Tjøme i Vestfold. Samlet stigning er +3700m/-4000m. Løypen er umerket og løperne navigerer med GPS eller kart.

Kristine kjører meg til start lørdag formiddag. Hun og minstejenta henger litt med meg inntil de får nok av å vente på meg mens jeg hilser på andre forventningsfulle løpere, jeg får gode lykkeønskninger og masse kjærlighet før de vender nesen hjem til en solvarm terrasse.

Jeg tar nok en salttablett og drikker resten av literen med vann jeg tok med hjemmefra før jeg legger den tomme vannflasken i bagasjebagen. I løpevesten har jeg fem softflasker med Tailwind, det har jeg beregnet skal holde til Drammen. Jeg sitter i skyggen av det ene beachflagget ved start, det blir mer enn nok tid på bena i solen senere.

Jeg hilser på Øystein Jack Næss, Leif Abrahamsen, Magnus Thorud, Tom Johannessen, Pål Thoresen, Jorunn Teigen, får på meg startnummer og fester gps-trackeren på løpevesten, leverer bagasjebag og dropbag, og så er vi 37 ultraløpere som er klare til start. Noen siste ord fra løpsleder Mona Kjeldsberg før vi trekker mot startlinjen. Som ved stort sett alle ultraløp er det ikke om å gjøre å stå først, jeg stiller meg likevel foran når Mona innstendig ber oss om å trekke frem til start, ved siden av Morten Oseberg ser jeg av bildene senere. Starten går og jeg legger ut på mitt første 100 milesløp, dobbelt så langt som jeg noen gang har løpt.

 Foto: Rannveig Oseberg  Jeg står til høyre med Bib 24, Morten til venstre for meg med Bib 29.

Foto: Rannveig Oseberg

Jeg står til høyre med Bib 24, Morten til venstre for meg med Bib 29.

Jeg tenker at det sikkert ikke er dumt å ligge litt foran og kunne slippe opp nedover lia fra Voksenkollen til Bogstad, kjipt å bruke mye krefter på unødvendig bremsing her. Jeg var litt sen med å slå på den håndholdte GPS-en som fortsatt ikke har lastet kartet, og jeg vil ikke ta sjansen på å løpe først og løpe feil, så jeg lar to-tre stykker løpe foran meg inn på stien ut fra start. Og ganske riktig, tempoet nedover er fint, fort men ikke for fort, og bena er like fine når vi kommer ned på flatene. På vei ned lia står Thomas Stordalen og heier og gir high five til meg og alle de andre løperne, jeg har snakket litt med ham i forveien og fått både inspirasjon og litt push på hva jeg er i stand til å utrette på dette løpet. Veldig hyggelig Thomas, tusen takk! Stien fra Soria Moria til Bogstad er bratt og veldig fin, jeg rekker å ta noen bilder på vei ned selv om det er mye steiner og røtter og løpere på alle kanter.

Glad ultraløper i favorittomgivelsene 💚🌲🌳🌿🌱🍃✨

Simen Ellingsen Rustad i godt driv på vei ned lia.

Bortover Ankerveien løper jeg og de jeg har rundt meg i det jeg opplever som et relativt høyt tempo gitt distansen vi har foran oss, mellom 5:15 og 5:45 minutter per kilometer. Jeg husker på hva Mona sa før start om at det kan være vanskelig å roe ned etter å ha løpt fort ned lia. Men pulsen er lav, og det oppleves som et bærekraftig tempo, at denne farten kan jeg holde lenge. Jeg utveksler tankene mine med Stian Tveten som jeg nå løper sammen med, om at jeg kjenner på en usikkerhet om det går for fort, også gitt at de fleste rutinerte løperne ligger lenger bak. Vi foretar begge en grundigere scanning av eget system, og både Stian og jeg kjenner at dette er helt greit, så vi fortsetter i samme tempo. Det innebærer også at vi lar et par løpere slippe fra, noe jeg finner litt beroligende.

Det viktigste for meg er å ha en fin dag ute på tur, dernest ha et fint og bærekraftig løpetempo som gjør at jeg kommer meg i mål, helst under 24 timer og gjerne ned mot 20 timer. Vinnertiden i fjor var på 21 timer og 49 minutter, så det siste vet jeg er hårete, men fullt mulig dersom jeg klarer å holde på en jevn fart også utover 80 km. Den største bekymringen er i grunnen varmen, jeg er usikker på hvordan jeg vil tåle den. Derfor har jeg sørget for å ta med meg godt med salttabletter, softflasker og Tailwind, og jeg drikker to kopper med buljong på alle matstasjonene hvor det serveres. Saltet gjør at væsketapet reduseres, slik at jeg ikke skal ha behov for å drikke stort mer enn en halvliter i timen. For stort væskeinntak over lang tid kan være problematisk og i ytterste konsekvens dødelig. Det er heller ikke særlig behagelig å løpe med en skvalpende mage. Så jeg smånipper jevnlig av flaskene jeg har og tar en salttablett annenhver time, og opplever aldri noe tull verken med varme eller mage.

Ved Haga tar vi av Ankerveien og følger den fine stien i skogkanten på nedsiden av Kolsåsmassivet forbi Dælivann og Gjettum til Dønski. I et stikryss dukker Anders Grevstad opp og hilser blidt, veldig hyggelig. Her har jeg løpt før, og det går fort bortover når vi slipper å løpe feil i de mange stikryssene, der tar vi jammen igjen et par stykker også. Vi krysser anleggsarbeidene til nye E16 og over til Emma Hjort og finner en ny sti oppover Tanumåsen, bortover på oversiden av Billingstad og nedsiden av Skaugumsåsen til Semsvannet. Stiene er stort sett tørre og lettløpte, og de tar oss gjennom utallige nydelige kjevedroppende små og store sfærer og rom med irrgrønt lys og duften av varm skogbunn. Jeg er mektig imponert over at vi har krysset Oslo vest, Bærum og Asker nesten uten å ha vært innom bebyggelsen, og det lille vi har vært gjennom har vært grønt og fint og tynt bebodd. Her har arrangørene Mona Kjeldsberg og Einar Iversen virkelig gjort en fenomenal jobb med å se mulighetene!

 Jeg hadde en lang og hyggelig samtale med Stian Tveten fra start og frem til Semsvannet.

Jeg hadde en lang og hyggelig samtale med Stian Tveten fra start og frem til Semsvannet.

Stian i green room.

En liten avstikker for å ta inn utsikten mot Oslo.

Stian og jeg har hatt flere lange og gode samtaler siden Ankerveien, men like før Semsvannet kjenner han på noe som gjør at han må slippe litt opp og ta det litt roligere. Vi ønsker hverandre god tur videre, og jeg fortsetter videre rundt Semsvannet, stopper og tar noen bilder innimellom. Her har også Morten stoppet og etterfylt litt vann, vi løper litt forbi hverandres stopper før vi finner hverandre i samme tempo når vi begge løper. Vi utveksler litt tanker om hva vi er i og hvordan vi har det, og finner hverandre også med tanke på fokus – nyte turen og omgivelsene mens vi holder en god og bærekraftig fart. Vi blir enige om å slå følge så lenge det er hensiktsmessig for oss begge, og fortsetter videre i godt tempo på de fine stiene gjennom Asker.

 Semsvannet med Skaugumåsen tronende bak.

Semsvannet med Skaugumåsen tronende bak.

Ved Lierskogen kommer vi av stien og løper langs veien, her finner Morten en hageslange på veggen til et næringsbygg. Ute i åpent lende kjenner vi på varmen, og vi fyller vann her begge to, selv om jeg har nok væske tenker jeg det er godt med litt rent vann også, ikke bare Tailwind. Vi krysser under E18 og kommer oss ut på stien igjen bak Liertoppen kjøpesenter. Skikkelig fint stiparti over Reistadåsen, med svaberg, lyng, furutrær – nydelig. Vi passerer en gammel rønne av en hytte, med et like gammelt skilt med advarsel om «utlakt selvskudd». Jeg tenker at med det presisjonsnivået er det forhåpentligvis ingen fare, men dukker hodet litt likevel. Vi kommer oss trygt forbi og ut til et fint utsyn over Drammensfjorden, før vi raser ned 285 bratte høydemeter på en svingete sti til Reistadlia og ut på flatene mot Lierstranda og Drammen. Det er varmt men også litt motvind, vi løper jevnt og rolig bortover, ønsker tidvis at det hadde vært en oppoverbakke snart så vi kunne gå litt, men går litt innimellom likevel på flatene. Vi kjenner at det skal bli godt med en pause etter 45 km og vel fem timers løping, og når vi ankommer drikkestasjonen ved Drammenselven setter vi oss i gresset i skyggen og kan bare sitte med bena rett ut og få god oppvartning og servering fra de frivillige. Tusen takk til Einar, Even Nedberg, Mona, Anne Britt Bringedal og dere andre! Vi trenger ikke mer enn fem minutter på denne første stasjonen, så er vi på vei videre med magen full av appelsin, fulle drikkeflasker og masse lykkeønskninger.

På vei over åsene mot Drammen, tørre og fine stier hele veien 🤗 Solen skinte dagen lang, men det ble aldri for varmt 😎☀️ Godt forberedt med 5 softflasker i vesten 💧

Foto: Morten Oseberg

Drammensfjorden sett fra Lierskogen.

FILE0621.JPG

Morten på vei ned utforbakkene i Reistadlia. Drammensfjorden og veien videre i bakgrunnen.

Det var veldig trivelig å komme til Drammen og bli tatt imot av Einar Iversen, Even Nedberg, Mona Kjeldsberg, Anne Britt Bringedal og flere frivillige. Det var bare å sette seg i gresset i skyggen av beachflagget og ta imot mat og drikke 🤗🙏

Foto: Rannveig Oseberg

 Foto: Even Nedberg

Foto: Even Nedberg

På vei opp stien langs Haukåsbakken møter vi to karer som kan fortelle at vi er nummer fire og fem. Vi har begge snakket om at plassering hadde vært kjekt, men at det får bli det det blir, vi løper vårt eget løp og følger ikke med på hva de andre gjør. Det fortsetter vi med, men det gir energi å vite at vi ligger godt an. Jeg tror ingen av oss på dette tidspunktet tenker på noen pallplassering. Det er mer en bekreftelse på at vi som to førstereisgutter på 100 miles distansen gjør mye riktig, disponerer løpet bra, fordeler kreftene og ikke brenner den tørre veden (karbo- og glykogenlagrene) før halvgått løp. Med tanke på den relativt høye farten vi har holdt så langt har jeg innimellom tenkt på om det kan ha gått mer tørr enn våt ved (fettforbrenning), særlig med tanke på varmen. Men jeg har trent mye fettforbrenning det siste året, og jeg har fulgt nøye med på pulsen nå mens vi løper at den er under det nivået der jeg med rimelig sikkerhet vet at jeg hovedsakelig vil forbrenne fett og ikke karbohydrater og glykogen. Også i oppoverbakkene passer jeg på å holde litt igjen så pulsen ikke blir for høy, den kan fort bli det selv når vi går.

Det er godt å komme inn i skogen og skyggen igjen. Vi går oppover forbi Blekktjernet hvor vi ser litt misunnelig på de mange badeglade, men fortsetter videre de 280 høydemetrene fra Drammen opp til Konnerud. Litt rart er det å løpe på asfalterte stier gjennom fra Svensedammen til Vestbygda, og derfra til Andorsrud er det også asfalt, da er det godt å komme seg ut i nydelig og ulendt terreng igjen selv om det på nytt bærer oppover.

Minstejenta er så glad i dyr, dette tok jeg for å ta med hjem til henne 😊🐏🐑

Foto: Morten Oseberg

En av de mange stiperlene vi løper gjennom 🏞✨🍃🌲🌳 Jeg tror Mona og Einar har kost seg masse med å stikke ut ruten til SMVE 😊

Oppover og oppover, denne gangen 400 høydemeter opp til Montebello og løpets høyeste punkt på 529 meter over havet. I skyggesidene mot nord ligger det fortsatt snø. På vei opp har vi passert løpevesten til Thomas Mittun-Kjos som er i bekken etter vann, så nå er det bare to foran oss. Etter flere deilige kilometer på stier teppelagt med myk grønn mose som snor seg mellom granleggene over til Presteseter, er vi ute på grusveien ned mot Sande. Det går fort nedover, hakket for bratt for oss begge så vi begynner å kjenne det litt i lårene. Vi tar oss tidvise stopper i utforløpingen for å gå litt og riste løs. 

Løpene til Mona og Einar har noen signaturelementer, elvekryssinger og stiløst terreng er blant dem. Jeg løp Blefjells Beste 57 km i 2016, der var det flust. Nå har vi endelig kommet frem til elvekrysningen på dette løpet. Det er utrolig godt for bena å få kjølt seg ned litt etter kilometerne nedover på grusen. Etter å ha krysset elven blir jeg stående litt uti og fylle et par vannflasker selv om jeg strengt tatt ikke har behov for det. Nå er det noen fine stipartier de siste kilometerne inn til servicestasjonen ved Hanekleiva på 78 km, vi kjenner begge på at det skal bli godt å sette seg ned og hvile bena.

    Snart halvveis 👣

 

Snart halvveis 👣

Deilig å kjøle ned føttene 💧 

Også ved Hanekleiva er det topp service, jeg kan sitte/ligge henslengt i en campingstol med bena rett ut mens jeg får fylt opp med både mat, drikke og godt humør. Morten har med seg sin kone og sin far som støtteapparat og som hjelper ham på alle stasjonene, jeg passer på å være minst like effektiv som ham. Men selv om vi får vite at førstemann har løpt videre fem minutter før vi kom, og vi hilser på andremann Simen Ellingsen Rustad som løper videre etter fem minutter, tar vi 23 minutters pause på denne servicestasjonen, lett å forstå hvorfor med disse hyggelige menneskene og dette solide menyutvalget. Tusen takk Mona, Kristian Jahre og Anne Britt og dere andre! Vi angrer ikke på det, det er godt å få fylt opp magen med buljong med pasta og skinke, appelsiner, cola og kaffe, det er godt å få hvile litt, og det er godt å ta seg tid nok til å etterfylle fra dropbagen og ordne med utstyret som er nødvendig nå som det begynner å bli skumring og temperaturen synker. 

Vi legger på vei opp Hvittingen klokken 21:50, solen har såvidt gått ned. Morten er frisk og rask i bena etter pausen, etter å ha fulgt ham et par minutter på stien som svinger seg bratt oppover sier jeg at dette går for fort for min del, at jeg må slippe ham hvis han vil holde dette tempoet, og at han må bare løpe på om han ønsker det. Men Morten setter pris at jeg holder ham litt igjen, siden han heller ikke har løpt så langt før er han også opptatt av ikke å brenne alt kruttet for tidlig. Så vi fortsetter oppover sammen, litt roligere. Tar oss tid til en liten tur ut på svaberget og ta bilder av solnedgangen og oss selv i solnedgangen. På vei opp innser vi også at alt vi gjør fra nå er ny personlig rekord distansemessig, idet vi passerer 10 timer og 80 km på klokken. Det gjør godt for selvtilliten og energifølelsen og feires med litt jubel innimellom trærne.

Foto: Morten Oseberg

Ultraløper i solnedgang, snart ved toppen av Hvittingen 🏃‍♂️🌅

Solen på vei ned, mens vi er på vei opp 🌄🏃‍♂️

Vi kom oss over Hvittingen med relativt tekniske stier før hodelykten måtte frem, veldig fornøyd med timingen 🔦

Obligatorisk løpe-om-natten-med-hodelykt-selfie.

Dette må vel bli sensommerens beste blåbærsted. Eksotisk i hodelyktlys 🔦

Det er relativt kupert og teknisk område, men Morten har løpt her før så vi klarer oss bra med lite feilløping på de mange småstiene, og vi priser oss lykkelig for at vi kan løpe i godt tempo her mens det fortsatt er lyst, vi tenker at vi sparer mye tid på det. Ikke før vi er vel nede ved Osebergvannet stopper vi ved Søndre Veseterstulen for å ta på hodelyktene. Vi finner en stor trestamme å sitte på ved hytten, grusveien ned fra Hvittingen ble grusom etterhvert. Jeg har med staver i vesten i tilfelle utforbakkene skulle begynne å koste for mye. Jeg kunne ha spart lårene og hoftemusklene litt ved å støtte meg på dem nedover, men jeg har så langt klart å holde muskulaturen i sjakk underveis ved å ta gåpauser innimellom, scanne kroppen og ha fokuset i og hvile i de musklene som er spente og kjenne at de slapper av igjen. Så stavene forblir i vesten.

Ved Bergantjern ved Hillestadåsen ser vi noen lys og reflekser i skogen foran oss. Både Morten og jeg kjenner draget etter å pushe på litt, men det er mye nedfall her, mye har det forsåvidt vært hele veien på grunn av vinterens store snømengder, men her er det litt mer OCR over det. Så vi fortsetter som vi gjør, men tar likevel raskt igjen lysene. Det er Simen som tar seg gjennom mørket på stive ben, gående. Han har nok også fått kjenne på det etter nedfarten fra Hvittingen. Jeg spør om hvordan det går. Dere får løpe videre dere som kan løpe, sier Simen. Lykke til videre sier jeg, før du vet ordet av det så har det løsnet igjen. Han hadde nok hatt behov for staver, men jeg tar ikke sjansen på å låne bort mine for så å havne i knipe noen mil senere. Bortsett fra de stive og vaklende bena ser han oppegående ut, så vi løper videre. 

Ved Island står mamma og venter på oss i nattemørket. Vi kom til Hanekleiva tidligere enn antatt, så hun rakk ikke å heie på meg der, men det tar hun igjen så det monner nå. Vi tar det til oss begge to. Det gjør veldig godt med gode ord fra familien underveis. Hele dagen og nesten hele natten får jeg meldinger fra Kristine med jevne mellomrom, små drypp som gir masse energi, ikke for ofte for jeg skal jo løpe også. Morten får godt med påfyll fra sine kjære på servicestasjonene, de har også gode ord å dele med meg, det setter jeg veldig stor pris på. Det var også mange som fulgte med på oss på Racetracker fant jeg ut i etterkant, det gjør meg veldig rørt og takknemlig.

Nå er det en lang strekning på grusvei og asfalt, det synes vi forsåvidt er greit, da er det lettere å holde tempoet oppe i nattemørket. Vi har begge gode hodelykter, når stiene og grusveiene er brede nok løper vi ved siden av hverandre og har dagslys foran oss. Vi finner rytmen i det monotone. Ved Kringelås smetter en grevling inn under trappen til huset ved veien like før vi skal ut på stien igjen, vi holder på å løpe rett forbi i en blanding av transe og forfjamselse. Det er godt med sti igjen, vi våkner til igjen etter en litt døsig time langs veien. Over en ås, litt vei igjen, over noen jorder og så siste veistrekning før servicestasjonen på Hengsrød. Jeg skimter noe jeg tror er lykten på ryggen til førstemann og vi øker på litt, men når vi kommer nærmere ser vi at det er markeringslyset inn til servicestasjonen. Imidlertid møter vi førstemann Rolf Skotheim på vei ut døren, vi hilser blidt og utveksler noen ord og lykkeønskninger før vi trekker inn i varmen.

Servicestasjonen på Hengsrød er hjemme i stuen til Arne Nåtedal, som forøvrig også er ute og løper i nattemørket. Han er åpenbart en standhaftig kar som vet å utsette seg for fristelser, om det var min stue og min frue hadde jeg nok kjent enda mer på lysten til å bli værende i den lune stuen med solid oppvartning og en urovekkende god og myk sofa. Tusen takk for at du ga oss mat og drikke og gode ord på bursdagen din Bjørg Marit Nåtedal! Vi bruker gode 20 minutter her til å fylle drikkeflasker og oss selv før vi legger ut igjen klokken 02:10, vi har nå vært ute i over 14 timer og passert 109 km.

Vi løper videre på asfalten. Eller rettere sagt, vi går videre. Bena har stivnet litt for oss begge etter pausen, så vi går i noen minutter før vi begynner å løpe rolig, så litt raskere, så enda litt raskere til vi er tilbake i flytsonen som fortsatt er i 5:30 – 6:00 tempo. Den største endringen siden starten på løpet er at gåpausene kanskje kommer noe oftere, de er til gjengjeld raskere. Ved Venås like etter Kåpe skal vi ut på stien igjen, eller rettere sagt stiløst terreng, signaturen til o-løper Einar. Her er litt merking så vi ikke skal løpe inn i hagen til naboene, opp gjennom lia og inn i et nydelig skogsterreng med barskog og noe som vel må bli et av landets beste blåbærsteder denne sesongen, blåbærlyngen ligger som et tettvokst og halvmeter tykt teppe på hver side av den smale stien.

Like etter endrer skogen karakter, åpner seg og byr på løvtrær og brede bladdekkede stier, stedvis myke og fine, stedvis med steiner og røtter under. Jeg koser meg glugg ihjel, koster avgårde, og finner en dyp ro og flyt i det åpne og vekselvise. Men der forsvinner jeg visst litt lenger enn jeg burde, venstrefoten hekter i en stein eller rot, og jeg farer fremover, tipper så lang og rett jeg er helt fra ankelen, det går fort, jeg er mett og trøtt, rekker ikke krøke meg og rulle, rekker ikke ta opp armene, rekker såvidt å vri venstre skulderen litt frem, så tar jeg bakken så lang jeg er, med hode, skulder, kne og tå. Jord i øynene og munnen. Blod fra kneet. Morten som løper bak meg spør om hvordan det gikk. Jeg kjenner at det er betryggende at han er lege. Jeg børster av meg blader og jord, rister og strekker på kroppen, beveger alt, svarer at jeg må løpe litt og kjenne om det går bra. Litt øm i skulderen og sår på kinnet, det gjør umiddelbart vondt i kneet og jeg hinker de første stegene, men så går det seg til. Jeg løper forsiktig videre, vi kommer ut av skogen og stopper i en lysning. Jeg sier at det kjennes greit, spør hvordan det ser ut. Burde kanskje stoppe den blødningen sier Morten. Heldigvis har jeg to flasker med rent vann nå, så jeg skyller såret på kneet. Tenker at det stopper av seg selv. Vasker litt i ansiktet, men hendene er fulle av jord så jeg gir det fort opp. Strammer lykten som har dinglet litt siden det ublide møtet med bakken. Like fin. Ved alt hell falt jeg på et mykt parti, hadde det vært like før eller etter hadde det neppe gått like bra. Jeg rister hendelsen av meg som en katt, og vi løper videre i natten.

På slettene som blir stadig åpnere og flatere er det en fordel at det er mørkt. Jeg blir nærsynt og sneversynt innenfor lyskjeglen, og de tilsynelatende negative egenskapene hjelper meg i situasjonen, fokuset gjør det lettere å fange opp bevegelsen fremover, gjør det lett for meg å bevare og fornye energien gjennom natten. Etterhvert som grålysningen kommer og vidsynet kommer tilbake er det fint og jeg kan ta bilde av det, samtidig kommer den monotone opplevelsen. Det monotone kan bli ganske monumentalt og eksistensielt en tidlig morgenstund når både jeg og alt rundt meg er gryende og litt skjørt. Jeg erfarer at jeg ikke står stille selv om det er monotont og ensformig. Jeg er ikke stuck fordi jeg er i det samme. Skritt for skritt beveger jeg meg, i en eller flere retninger. Det betyr ikke at landskapet skifter, eller at hvordan jeg opplever landskapet vil endre seg. Før det plutselig har endret seg, før jeg plutselig ser at jeg har lagt mye bak meg og er et annet sted. Jeg kjenner at det er godt å løpe sammen med Morten, at vi er to i dette monotone, at jeg kan følge ham, at han kan følge meg, at vi kan utveksle noen ord, det gjør det lettere å fortsette å sette den ene foten foran den andre.

Ultraløper i soloppgang, heksegryte ved Revetal 🏃‍♂️

Soloppgang over jordene ved Barkåker 🌅

Før jeg vet ordet av det er vi ferdig med slettene og krysser E18 mot Barkåker. Her, klokken fire om morgenen, treffer vi min fetter Knut Magnus Haukeland, han har fortsatt på seg hvitskjorten etter å ha vært i bryllup. Snakk om hyggelig overraskelse! Jeg blir så glad, og klemmer ham dypt og inderlig. Så kjører han, eller rettere sagt kameraten hans, tilbake til Drammen. Gesten og dedikasjonen gjør meg skikkelig rørt, og jeg har igjen fulle energilagre. Jeg topper det med en smoothie fra Ellas kjøkken (barnemat på pose). Det er nå bare en maratondistanse igjen til mål. Vi tar inn på lysløypen ved Eik og nå går det ganske fort gjennom nydelige grønne omgivelser til messeområdet i Tønsberg og neste servicestasjon.

 Soloppgang over Tønsbergs høyeste topper 

Soloppgang over Tønsbergs høyeste topper 

Det er godt å vaske hendene og få i seg litt cola og kaffe og appelsin. Jeg sier til Mona at det hadde vært godt med en elvekrysning til, føttene savner litt avkjøling. Da kommer Anne Britt med to glass iskaldt vann og spør om jeg vil ha de på føttene. Ja takk sier jeg, takknemlig for litt ultra-spa. Litt vel kaldt i første omgang, nesten så jeg angrer fordi drikkevannet er mye kaldere enn vannet i elven, men så er det bare herlig. Faren til Morten spør om han skal plastre kneet mitt, jeg takker pent nei. Det blør ikke lenger nå, selv om det ikke ser så pent ut. Jeg tørker av litt, vil ikke ha for mye blod på de hvite leggstrømpene. Så kommer jeg på at det er lyst og at det ikke lenger er nødvendig med hodelykt og refleksvest, så jeg pakker det ned, og tar av den langermete trøyen jeg har løpt med gjennom natten. Litt lettere og luftigere er jeg klar for en ny dag, og etter 15 minutters pause fortsetter vi. Igjen gående, enda stivere nå. 4 timer og 20 minutter skal det ta oss herfra og de siste 30 kilometerne til mål, det er godt vi ikke vet det.

Mona og Einar tuter og vinker idet de kjører forbi, de må få på plass vannstasjonen ved Vrengenbrua før Rolf kommer dit. Bortsett fra på Hengsrød har vi møtt dem på alle servicestasjonene underveis. Jeg er mektig imponert over det de gjør og hvordan de gjør det – drifte et løp gjennom to døgn uten søvn, sørge for to startområder og alt rundt, logistikk, organisering og timing av servicestasjoner med x antall frivillige, oppfølging av løpere på riktig og feil spor, være i mål i 10-11 timer og ta i mot løperne med medaljer og premier, og like blide og fulle av energi hele veien. Vi gir de masse skryt etter at vi har gått i mål. Tusen takk Mona og Einar! Respekt!

 Foto: Rannveig Oseberg  Mona og Einar har godt grep om Langt og Lenges ultraløp, både Soria Moria til Verdens Ende og Blefjell Beste kan varmt anbefales 

Foto: Rannveig Oseberg

Mona og Einar har godt grep om Langt og Lenges ultraløp, både Soria Moria til Verdens Ende og Blefjell Beste kan varmt anbefales 

Vi går gjennom Tønsberg til vi kommer inn i sentrumsgatene ned mot fjorden, så begynner vi å småløpe nedover og bortover bryggen. De er nok ikke så opptatt av å heie de vi treffer her sier Morten. Klokken er 05:10, og det stemmer det, verken heiarop eller beundring er å spore hos de sakte og ustødige skyggene. Men da vi er halvveis over broen til Nøtterøy får vi uventet heiarop, det er fruen og faren til Morten som har tatt en liten ekstrastopp etter servicestasjonen. Veldig hyggelig og det gir oss mer energi til å ta fatt på bakkene oppover mot Teie.

Foto: Rannveig Oseberg

Trolsk på Nøtterøy

Skogspartiet gjennom fra Hella på utsiden av golfbanen er nydelig, jeg glemmer å se på GPSen og plutselig er vi på vei ut på golfbanen. Vi finner fort tilbake til stien, vi løper en del og bytter på å dra hverandre, men vi kjenner begge på takknemlighet når den andre melder behov for å gå litt. Bena er slitne nå, lårene er gode og møre. Tidligere har vi kun gått i motbakker, slakere og slakere blir de før vi kaller de motbakke nok til å gå, men nå går vi også både bortover og nedover. Det er gjør ganske godt å gå nedover, få strukket litt ut på fremsiden av lårene. Vi passerer Kvikklunsjtoppen uten å ta en stopp, tar heller en Clifbar chew med koffein for å kvikne litt. Solen har begynt å varme godt etter at morgendisen har fordampet.

 Jeg simpelthen elsker slike green rooms. Det er så vanvittig energigivende å ta inn stemningen, det spesielle lyset, de spesielle fargene, luktene. ❤️💚🌲🌳🌿🍃✨☀️

Jeg simpelthen elsker slike green rooms. Det er så vanvittig energigivende å ta inn stemningen, det spesielle lyset, de spesielle fargene, luktene. ❤️💚🌲🌳🌿🍃✨☀️

Videre mot Kjøpmannsskjær er det bøkeskog og green rooms i fleng. Når vi kommer til bebyggelsen passerer vi også mye syrinbusker, jeg stopper innimellom og tar inn duften i dype drag. Det gir meg masse energi. Like før Vrengenbrua kommer vi til siste vannstasjon. Den skal være ubemannet, men nå er den jammen bemannet. Vi tar 15 minutter pause også her, fyller på med vann og Tailwind, tar litt banan og appelsin og et glass cola som riktignok ikke er ristet kullsyren utav, men godt likevel.

146 kilometer bak oss. 15 kilometer igjen til mål. Klokken er 07:10 og vi har holdt på i over 19 timer. Stive og støle går vi videre over Vrengenbrua, så småløper vi igjen. Ny lang og slak motbakke, vi går fort. Og så er det godt å komme inn i skogen igjen. Nydelig skogsparti, etter hvert med svaberg og lave furutrær. Vi koser oss på stien ved Kynna og aner fred og ingen fare da Helle Mansvik plutselig er i ryggen på oss og farer forbi. Bare ta det med ro, jeg løper 50 mileren sier hun. Jada sier vi, og prøver å henge på, impulsen blir for fristende for oss begge. Men hun har åpenbart freshe ben og løper oppover svabergene, så vi legger fort bort den ambisjonen. Etter en liten feilløping er vi riktignok rett bak henne igjen, men så forsvinner hun ut av syne.

Vi koser oss videre på stien til vi kommer ut ved Tjøme sentrum. Her tar vi inn ved golfbanen og følger grusveien sørover. Vi går og løper, går og løper. Det er ikke snakk om å prøve å ta igjen noen nå. Jeg kjenner mer på at jeg håper det ikke kommer noen bak oss, at det hadde vært kjekt om både Morten og jeg kunne få pallplass. Men jeg vil ikke vite om det kommer noen bak oss, så jeg sjekker ikke racetracker for å få status. Det får bli det det blir, det var ambisjonen, og det er det bena orker nå. Vi ser sjøen, og jeg kjenner dragningen mot at nå er vi snart i mål. Men selv om området likner, er det sjøen ved Barkevika og ikke ved Moutmarka, jeg ser på klokken at vi har 7-8 kilometer igjen, jeg må gå litt. Kjenner på lysten til å sette meg ned og hvile litt. Stoppe her. Legge meg ned og gi meg. Ha løpt så langt for å stoppe her? Etter 153 av 161 kilometer? Ikke søren. Jeg tar fokuset til et annet sted, slår ut med armene og åpner blikket ved å fokusere på vidsyn og utsyn. Den friske brisen fra havet, lukten av salt og tang og tare, solstrålene som glitrer mellom irrgrønne blader i alléen – jeg tar inn omgivelsene og får på ny fylt opp energilagrene, takker bena for at de har tatt meg så langt, og ber de vær så snill å holde ut litt til.  Og så løper vi litt igjen. Litt roligere nå. Steg for steg tar vi oss nærmere målet.

Morten på vei over vadesteinene ved Furusund på Tjøme 👣

Alt er stillere om morgenen 

Vi kommer til vadestedet ved Kolabekkilen ved Eidene. Jeg har tenkt at jeg skulle sjekke tidevannstabellen for å kunne time å ikke bli våt på bena, saltvann i skoene er ikke så kjekt som ferskvann. Men nå er vi her og vi er heldig, det er lavvann og vi kommer tørrskodd over. Så følger vi det nydelige åpne kystlandskapet videre sørover forbi Treidene til Moutmarka.

Foto: Morten Oseberg

Foto: SMVE / Martins photography

Moutmarka. Her med Andreas Miezans fra Romerike Ultraløperklubb.

Vi går gjennom Moutmarka. Det er et så nydelig område, og bena er slitne, så hva er vel bedre enn å la bena få hvile litt mens vi lader opp med å kunne ta oss tid til å ta inn omgivelsene skikkelig. Det er mer energi i kroppen over hoftene enn under, så vi lar bena få kose seg i rolig tempo på mykt gress mens hodet nyter utsikten og omgivelsene. På vei ut av Moutmarka skotter vi bak oss og ser ingen, og vi innser at vi er på pallen. Vi tar også virkelig inn over oss at vi har klart det, straks er vi ferdig med turen vi har lagt ut på, og emosjonene tar oss begge. Gåsehud og tårer, energien flommer over. JA! Vi kommer til å fullføre vårt første 100 milesløp! Og samtidig kjenner jeg at jeg ikke vil at det skal være ferdig. Jeg vil ha mer, mer av dette, mer løping, mer lange og dype samtaler, mer omgivelser, mer alt.

2018-06-01 07.25.25.jpg

Når vi kommer inn på asfalten ved Grepankolten og ser havet gjennom den grønne alléen mot Verdens Ende løper vi igjen. Og nå løper vi som vi gjorde ved start, bena er freshe og 5:45-farten er på plass. Vi har snakket om hvordan vi skal gjøre målgangen, om hvem som fortjener andreplassen. Morten mener jeg fortjener den etter å ha vært sterk og klar og holdt i løpet, jeg mener han fortjener den etter å ha dratt mye når jeg ikke klarte det. Vi er enige om at vi har løftet hverandre så vi har prestert bedre enn vi hadde gjort hver for oss. Morten har dratt meg, jeg har dratt ham, vi har vært tålmodige med hverandre, ventet, støttet og pushet hverandre. Etter å ha holdt sammen i over 20 timer er det ingen grunn til ikke å holde sammen over mål. Så når vi spurter opp bakken til det vi tror er mål holder vi hender og vinker og jubler. Vi stopper og klemmer hverandre, og så hører vi at vi må løpe litt til. Å nei må vi det? Jeg kjenner at nå er det nok, jeg har allerede sluppet opp og latt kroppen få fred. Så ser jeg tidtakerutstyret og beachflaggene borte ved vippefyret, og mobiliserer kreftene igjen. Vi løper ned svaberget, tar hverandres hender igjen, løper opp til vippefyret og krysser målstreken. I det samme slår det massive inntrykket av havet imot oss. Sliten og sårbar og med knapt noe filter igjen er det vanvittig overveldende å ta det innover seg. 161 km bak oss, hav og svaberg foran oss. 

 Foto: Rannveig Oseberg

Foto: Rannveig Oseberg

Foto: Rannveig Oseberg

Foto: Rannveig Oseberg

 Foto: SMVE / Martins photography  Vi løftet hverandre og presterte bedre enn vi hadde gjort hver for oss. Hjertelig takk for turen!

Foto: SMVE / Martins photography

Vi løftet hverandre og presterte bedre enn vi hadde gjort hver for oss. Hjertelig takk for turen!

Tiden flyr gjerne fort i godt lag, vi løper inn til delt 2. plass i vårt første 100-milesløp med tiden 21:19:00, løpets nest beste tid noensinne! 🥈🥈🏆🎉 Vi har holdt et relativt jevnt tempo gjennom hele løpet, selv om det i mangel av motbakker føltes sakte mot slutten. Energien og humøret har vært bra hele veien, selv når bena ble mer og mer slitne. En ultraløper må som kjent fylle på med mye energi underveis i et løp. Foruten oksygen, væske og ernæring i flytende og fast form har jeg hentet energi fra omgivelsene, som jeg tar inn i store drag med alle sansene. Og jeg har tatt meg tid til å ta noen bilder, det er det samme som at jeg har tatt meg god nok tid på servicestasjonene til å fylle på det jeg trenger. Mona og Einar kommer bort til oss og vi får finisher-medalje rundt halsen. Vi blir tatt bilder av. Jeg er forfjamset og lykkelig. Vi er lykkelige. Både Morten og jeg er veldig imponert over det vi har fått til, det er mange rundt oss også. Og nå er vi slitne. Morten blir tatt vare på av sine kjære. Mamma har også kommet til Verdens Ende, hun tar vare på meg, tar bilder, hjelper meg med sakene til garderoben mens jeg stolprer meg ned trappen på stive ben, kjøper mat og drikke til meg. Jeg får mat og drikke av Rannveig også. Det er godt å bli tatt vare på. Morten og jeg ligger i solen og småsnakker mens vi blir vartet opp, og etterhvert heier vi på de som kommer i mål. For et herlig liv. Så er det premieutdeling, Morten og jeg får hvert vårt bilde av vippefyret i solnedgang signert fotograf Martin Olsen. Det gjør seg godt på stueveggen, daglig inspirasjon. Soria Moria til Verdens Ende – jeg kommer tilbake.

Foto: Rannveig Oseberg

Foto: Rannveig Oseberg

Foto: Rannveig Oseberg

Foto: SMVE / Martins photography

Soria Moria til Verdens Ende 100 miles 2018 - pallen 🏆
Fra venstre: Tom Stephan Jensen og Morten Oseberg - delt 2. plass 🥈🥈, Rolf Skotheim - 1. plass 🥇

 Foto: SMVE / Martins photography  Soria Moria til Verdens Ende 100 miles 2018 - premieutdeling herreklassen 🏆 Fra venstre: Arrangørene Mona Kjeldsberg og Einar Iversen, David Argalas - 6. plass, Marius Slettingdalen - 4. plass, Tom Stephan Jensen og Morten Oseberg - delt 2. plass, Rolf Skotheim - 1. plass. Magnus Thorud (5. plass) var ute til lunsj 🍔🍔🍔😋

Foto: SMVE / Martins photography

Soria Moria til Verdens Ende 100 miles 2018 - premieutdeling herreklassen 🏆
Fra venstre: Arrangørene Mona Kjeldsberg og Einar Iversen, David Argalas - 6. plass, Marius Slettingdalen - 4. plass, Tom Stephan Jensen og Morten Oseberg - delt 2. plass, Rolf Skotheim - 1. plass. Magnus Thorud (5. plass) var ute til lunsj 🍔🍔🍔😋

 Foto: SMVE / Martins photography  Målgang på Verdens Ende. Her løper Cecilie Longva Igesund fra Romerike Ultraløperklubb inn til 1. plass i kvinneklassen på 100 miles🥇 

Foto: SMVE / Martins photography

Målgang på Verdens Ende. Her løper Cecilie Longva Igesund fra Romerike Ultraløperklubb inn til 1. plass i kvinneklassen på 100 miles🥇 

 

---

En god arbeidsdag etter at vi gikk i mål, litt før klokken seks på ettermiddagen, kommer de siste fullførende i mål etter 29 timer og 53 minutter. DET er imponerende. Kudos!

Link til løpets hjemmeside: http://soriamoriatilverdensende.com/

 

---

Teknisk oppsummering av Soria Moria til Verdens Ende 100 miles

 

Bekledning:

  • Team Compressport racekit (solskjerm, trøye, svettearmbånd, trailtights, shorts, leggkompresjonsstrømper)
  • Julbo Bivouak Zebra solbriller
  • Comfyballs bokser
  • Injinji trailsokker
  • Altra Lone Peak 3.5 med gamasjer
  • Suunto Spartan Ultra klokke, stilt inn med redusert GPS-presisjon for å kunne logge inntil 35 timer med løping
  • Telefon
  • Garmin eTrex 30x håndholdt GPS med Topo Experience Pro 3 kart og GPS-sporet til SMVE

Dette hadde jeg i løpevesten (Salomon S-lab Advanced Skin3 12 Set) fra start:

  • 5 x Salomon softflasker 500ml ferdigblandet med Tailwind Naked
  • 5 x Tailwind Naked stick-pack
  • 15 x Salttabletter 450 mg
  • 2 x Clif Bar
  • 1 x Clif Blocks Black Cherry Chews
  • 4 x barnemat på pose (kylling og ris, smoothies)
  • Team Compressport racekit (vindjakke)
  • Helly Hansen Ecotrail Oslo ambassadørbukse
  • Gemini Lights Olympia 2100 hodelykt
  • Nathan refleksvest
  • Contour +2 actionkamera
  • Leki Micro Stick Carbon staver
  • Toalettpapir
  • Nødteppe
  • Powerbank
  • Batterier til GPS
  • Ladekabler
  • Beats hodetelefoner
  • Racetracker GPS-enhet
  • Kort og kontanter

Dette hadde jeg i dropbagen:

  • Team Compressport racekit (langermet trøye, pannebånd, vanter)
  • Klubbjakken til Romerike Ultraløperklubb
  • Tailwind Naked
  • 5x Tailwind Naked stick-pack
  • 4x barnemat på pose (kylling og ris, smoothies)
  • Kaffe på termos
  • Body Glide antignagsår
  • Solkrem faktor 50

Dette hadde jeg i bagasjebagen:

  • Drikkeflaske
  • Oofos restitusjonssandaler
  • Sko og sokker
  • Badeshorts
  • Håndkle
  • Shorts
  • T-skjorte
  • Caps
  • Solbriller
  • Bokser

Ernæringen med Tailwind som fundament er som sagt innertier. Jeg har med meg litt mer enn jeg trenger, heller det enn for lite. Jeg fyller opp flaskene på alle servicestasjonene, heller en flaske for mye enn en for lite, og jeg forsyner meg godt av det jeg kjenner jeg trenger og har lyst på der og da. Løpebekledningen fra Compressport sitter som et skudd og gnager aldri. Løpevesten fra Salomon er på 12 liter og rommer alt jeg trenger og sitter for det meste bra, selv om den  beveger seg litt for mye mot slutten tillegger jeg det helt og holdent min egen slurvete stapping av utstyr i et slitent øyeblikk. På føttene har jeg Injinji lave trailsokker og Altra Lone Peak 3.5 med gamasjer, det er midt i blinken for min del. Jeg knytter lissene og fester gamasjene hjemme før start, og tenker ikke mer på dem før jeg tar dem av igjen ved målgang 23 timer senere. Bortsett fra at jeg er veldig takknemlig for godt feste, god demping og god komfort, selv om det ikke er veldig tekniske stier så gjør gamasjene at jeg slipper å få småstein og kvister oppi skoene. Føttene er like fine etterpå, bena likeså. Jeg bodde i Oofosene i flere dager etter løpet, det er som å gå på en sandstrand, og utrolig godt å få litt myk strekk under føttene etter et så langt løp. Tusen takk!

Merknad: Jeg er med i Team Compressport og får derfor rabatterte produkter fra Compressport, Altra, Injinji og Oofos. Dette er produkter jeg har brukt lenge og har vært svært godt fornøyd med også før jeg ble ambassadør.

2 Comments